HJARTET VAKER
Nils Henrik Asheim Høgsongen – Eg søv, men hjartet vaker* Tsjaikovskij Serenade i C-dur, Op 48
*Petronella Barker (resitasjon). Ensemble Allegria
Lawo Classics (www.lawo.no) LWC1191 (57 minutter)
For å bruke fotballterminologi, denne platen har to «banehalvdeler», som sammenstiller et betydelig stykke ny musikk av Nils Henrik Asheim med en ubestridt klassiker i strykeorkesterrepertoaret, Tsjaikovskijs eviggrønne og alltid herlige Serenade fra 1880. Mens russerens stykke er ren instrumental konsertmusikk, fokuserer det nye verket på resitasjon og har et åpenlyst dramatisk aspekt; man kan faktisk de for seg en lett iscenesettelse i form av et monodrama.
Asheims Høgsongen ble bestilt av Ensemble Allegria og fullført i 2015. Som man kan forestille seg av tittelen, er den basert på Salomos Høysang. Den ble urfremført i juni samme år under Festspillene i Bergen av den prisvinnende skuespilleren Ane Dahl Torp (som samarbeidet med komponisten om teksten). Verkets undertittel – Eg søv, men hjartet vaker – gir kanskje et hint om den uttrykksfulle atmosfæren i Asheims nesten halvtime-lange verk (denne fremføringen varer i 27’ 52’’), med sin følelse av uro og frykt under overflaten om at kjærligheten kan gå tapt. Setningen Eg søv, men hjartet vaker brukes i alle tre satsene (verket spilles sammenhengende, og hoveddelene med resitasjon bindes sammen med orkestermellomspill) og gjentas stadig, nesten som en musikalsk frase som varieres og utvikles.
Til syvende og sist er jeg ikke sikker på at Asheim har lykkes helt med denne lovsangen til kjærligheten og den pine som følger i farvannet. Jo, det er mange øyeblikk som involverer en i den pinefulle siden av «ligningen» – for eksempel det midtre høydepunktet der resitatøren gjentagne ganger skriker ut «Har de sett han som eg elskar?», eller de talende besvergelsene til Jerusalems døtre: «Uroa ikkje kjærleiken! Vekk han ikkje før han sjølv vil» – men det finnes ingen ekte kjærlighetsmusikk som kan skape balanse. Til en viss grad kommer den inn i en fantastisk fremførelse av den etterfølgende Serenade, men bare underforstått og ikke egentlig som en del av Asheims opplegg. Det er ikke klart hvorfor Ane Dahl Torp ikke gjentok sin rolle på denne platen, men Petronella Barker utgjør et fint alternativ. Hennes gjengivelse av den talte delen er svært nyansert og subtil, men man må forstå norsk for å kunne ha full glede av det; jeg lurer på i hvor stor grad lyttere som ikke har lest komponistens programnotis på forhånd vil forstå at verket handler om, og er inspirert av, Salomos hymne til erotikken.
For å returnere til fotball-analogien, befinner stjernen på platen seg derfor på den andre banehalvdelen med en så god Tsjakovskij-tolkning av som noen kunne ønske seg og som ikke trenger ytterligere kommentar fra min side. Lawos innspillingslyd er gjennomgående fremragende.
TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
