Homage
Ries La Capricciosa; Schumann arr. Auer Myrthen, Op. 25, nr. 1, «Widmung»; Wieniawski Mazurka i G-dur, Op. 19, nr. 1, «Obertass»; Gluck arr. Kreisler Orfeo ed Euridice: Mélodie; Schubert arr. Kreisler Rosamunde, Op. 26/D.797: Ballettmusikk; Poldowski Tango; Debussy arr. Roques La plus que lente; Wieniawski arr. Kreisler Caprice i Ess-dur, Op. 10, nr. 10, Alla saltarella; Skrjabin arr. Szigeti Étude i Dess-dur, Op. 8, nr. 10; Kreisler Rondino over et tema av Beethoven; Gypsy Caprice; Dvořák arr. Kreisler Slavisk dans i e-moll, Op. 46, nr. 2; Prokofjev arr. Heifetz Romeo og Julie, Op. 64: «Masker»; Mendelssohn arr. Kreisler Sang uten ord, Op. 62, nr. 1; Albéniz arr. Heifetz Suite Española, Op. 47: «Sevilla»; Ponce arr Heifetz Estrellita; Bazzini Calabrese, Op. 34, nr. 6
Vilde Frang (fiolin), José Gallardo (klaver)
Warner Classics 0190295605326 (55 minutter)
Jeg må innrømme at da Vilde Frang sprang inn på scenen for et tiår siden eller mer, da ble jeg ikke like overbevist som resten av verden syntes å være. Hun slo meg som enda et tilfelle av en ung musiker som kastes ut i verden med en teknikk som ikke er helt klar. Men tiden går og musikere modnes, og skulle jeg fortsatt vært i tvil, ville denne blendende konserten fjernet den en gang for alle (og forresten har et antall live konserter gjort det for lenge siden). Frangs spill her er ikke bare teknisk sikkert, med farge, bueføring, frasering, intonasjon og alt mulig annet håndtert med totalt mesterskap. Det er også musiserende spill, fordi hun forstår nettopp den riktige stemningen å tilføre hvert stykke. De fleste av disse 22 miniatyrene krever adskillig musikalsk bedømmelse fra fiolinisten: de er stort sett lette og sjarmerende, siden de ble skrevet eller transkribert av store fiolinister til eget bruk, ofte som ekstranumre. Dermed trenger de å projiseres på en måte som ikke overdriver viktigheten, men heller ikke underminerer oppriktigheten deres. Frang balanserer helt riktig, hun beveger seg skjønnsomt mellom periodestil og den kliniske renheten i moderne virtuosteknikk; og hun følges dyktig av sin smidige akkompagnatør, José Gallardo. Hvis hun har satt sammen dette programmet selv, er hun åpenbart litt av en musikkforsker også, siden mange av disse stykkene bare har vært kjent av spesialister (har du hørt om Irene Poldowski (1879–1932), for eksempel? Det viser seg at hun var Wieniawskis yngste datter). Hvis utvalget er gjort for henne, må mye ære tilfalle den som har utført forskningen. Uansett hvordan det har gått for seg, er utførelsen en komplett suksess, og å lytte til det perfekte partnerskapet mellom teknikk og musikalsk intelligens er en fryd.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
