HVOSLEF ORCHESTRAL MUSIC
Ketil Hvoslef Klaverkonsert*,**. Ein Traumspiel***. Barabbas****
Leif Ove Andsnes (klaver)*. Bergen Filharmoniske Orkester, dirigenter: Edward Gardner**, Eivind Gullberg Jensen***, Juanjo Mena****
Simax PSC1375 (www.simax.no ) (79 minutter)
Etter Lawo Classics’ strålende serie med Ketil Hvoslefs vokal- og kammermusikk (som fortsatt pågår), er det fantastisk å oppleve tre av hans oppkvikkende orkesterverk på denne platen – og attpåtil fra et annet plateselskap. Hvoslefs «hjemstedsorkester», Bergen Filharmoniske, under tre forskjellige dirigenter, er bærebjelken i programmet. Så godt de synes å kjenne hans stil og spille hans musikk. Platens høydepunkt er uten tvil klaverkonserten, takket være en glitrende fremførelse av ingen ringere enn Leif Ove Andsnes, med Edward Gardner på dirigentpodiet. Dette er både det tidligste og den nyeste verket her, opprinnelig komponert i 1992 og revidert flere ganger senere. Versjonen som er innspilt her, inneholder viktige revisjoner som er gjort helt opp til innspillingen i august 2019! Disse endringene omfatter omstemming av det andre, orkesterpianoet, med en kvarttone, en helt ny avslutning og fjerning av enkelte passasjer komponisten følte ikke virket. Om dette nå viser seg å være den endelige versjonen gjenstår å se, men i Andsnes’ og Gardners hender oppleves den som et komplett og svært overbevisende verk, og Hvoslef er – etter sigende – fornøyd med resultatet.
Konserten har et neoklassisk rammeverk, med noen mer ekspresjonistiske og postmoderne trekk blandet i en personlig stil. Komponisten er åpen om hvilken innflytelse Haydn og Mozart har hatt på hans musikk; utgangspunktet for konserten er faktisk Mozarts Konsert for to klaver (K365) og Hvoslefs mening om at de to klaverene i det vesentlige er samme element. Derfor er det andre instrumentet lagt inn i orkesteret – som 16. august ble stemt om!
Om endringene av konserten er de senest nedtegnede notene, er Ein Traumspiel (2009) en overbevisende orkesterfantasi inspirert av Strindbergs kjente teaterstykke, og det nyeste hele originalverket. Det er helt typisk for Hvoslef at det ikke ligner noen av de to andre verkene på platen – Hvoslef starter alltid på nytt, også stilistisk, med hvert verk han skriver. Det minner litt om profilen i hans kjente Antigone (innspilt på Aurora CD sammen med fiolinkonserten) i at de forskjellige delene strømmer nesten som et sett med variasjoner, men komposisjonen er enda mer integrert og fanger den febrile intensiteten i Strindbergs stykke svært presist. Jensen dirigerer en svært flytende tolkning (opptaket er faktisk fra 2011) med tildels enormt spill av Bergen-Filharmonien, og får maksimalt ut av Hvoslefs glitrende orkestrering.
Det er mye fint spill også i Barabbas, ikke treakts-operaen fra 2004, men et 32 minutters tresatsig utdrag fra 2011, der hver sats relaterer seg til én spesifikk akt. Hvoslef har kalt suiten en «opera uten sangere», og formmessig ligger den et sted i nærheten av Hindemiths to opera-symfonier (Mathis der Maler og Die Harmonie der Welt) som delvis er formet som orkestermellomspill, og Henzes 4. symfoni, som er en ren orkesterfantasi over finalen i hans opera König Hirsch, der de vokale linjene er omformet instrumentalt. Hvoslefs utdrag fungerer svært godt i sin nye forkledning, mørk og dramatisk med mer lyriske passasjer i åpningen, The Jail, nesten uutholdelig anspent i den midtre Near Pilate’s Palace. Avslutningen, In the Shadow of Calvary, føles som en passacaglia på grunn av musikkens ubønnhørlighet. Når jeg hører dette gripende tresatsige verket, får jeg virkelig lyst til å høre – og se – hele operaen.
TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
