Irgens-Jensen – Halvorsen – Sinding
Irgens-Jensen Fiolinsonate i B-dur; Halvorsen Capriccio. Allegro de concert, op. 9; Sinding Suite für Violine Solo, op. 123
Jonas Båtstrand (fiolin), Helge Kjekshus (klaver)
Simax PSC1335 (68 minutter)
Mye norsk majestetisk fiolinvirtuoseri her fra Jonas Båtstrand i samarbeid med pianisten Helge Kjekshus, i en innspilling på Simax. Ludvig Irgens-Jensen er – hvordan man enn ser det – Norges beste komponist (nei, jeg har ikke glemt Grieg), og fiolinsonaten er like høyverdig i uttrykket som det meste av musikken hans. Dette er et utstrakt verk, mer enn en halvtime langt og i fire satser. Det kunne bare vært skrevet av en norsk komponist, men en som helt og holdent er klar over den post-brahmske europeiske mainstream, den som allerede (1926) var omdirigert av Schönberg. Klangen i første sats er en underlig blanding av stål og sukker, og resten av verket holder dette helt spesielle balansenummeret mellom en gammel manns tyngdekraft og en ung manns livlighet ved like. Det dreier seg nærmest om en symfoni for fiolin og klaver, og jeg undres om den kunne orkestreres – men det skal ikke regnes som noen unnskyldning for dens nåværende presentasjon: Dette er antagelig den mest imponerende av norske fiolinsonater (og nei, jeg har fremdeles ikke glemt Grieg). Her får den følge av en spankulerende Capriccio av Halvorsen (utgitt i 1897), som burde stå på repertoarlisten til hver eneste virtuos som kan puste liv i hans pyroteknikk med sans for humor, og av en solosuite av Sinding (skrevet rundt 1918) som jeg ikke har hørt før – og det tror jeg ikke mange fiolinister har heller, ellers ville de spilt den overalt hele tiden. Det er et ambisiøst stykke, nesten halvtimes langt, og det har åpenbart Bachs soloverk som sitt utgangspunkt: de fleste av de syv satsene er stiliserte danser, som hos Bach. Men stilen står Ysaÿes solosonater nærmere: forsøket på å minnes tapte verdener er svakere enn veien fremover for å finne nye. Som Irgens-Jensen klarer den å være både norsk og europeisk, og fortjener mye større utbredelse. Fremragende spill fra Båtstrand (og Kjekshus på de tidligere sporene), og fin lyd. Albumheftet er av Arvid Vollsnes, som vet mer om alt dette enn resten av oss noen gang kommer til å gjøre.
MARTIN ANDERSON (oversatt av Mona Levin)
