JÄRNEFELT FILMMUSIKK
Armas Järnefelt Sången om den eldröda blomman: komplett filmmusikk
Gävle Symfoniorkester, dir. Jaakko Kuusisto
Ondine ODE 1328-2D (to CDer: 47 og 53 minutter)
Når du tenker på tidlige før-Hollywoodske filmpartiturer, går vel tankene vanligvis til Leningrad eller Berlin, ikke til Stockholm. Men der hadde denne strålende musikken sin opprinnelse i 1919 – selv om både regissøren Mauritz Stiller (1883–1928) og komponisten Armas Järnefelt (1869–1958) var finske. En av stumfilmens fordeler over talefilmen var selvfølgelig at musikken ikke behøvde å trekke et skritt bakover for å slippe til dialogen; den måtte derimot ofte løftes frem for å forsterke det hendelsesforløpet som utspilte seg på lerretet. Følgelig ble det Järnefelt – for øvrig Sibelius’ svoger – sørget for her, mye mer enn bakgrunnsmusikk. De hundre minuttene med komplett orkestermusikk han skrev, er her inndelt i syv «kapitler», tre på den første CDen, fire på den andre, og hver av disse kunne inndeles videre i sine enkelte bestanddeler, som om de var en serie med løst oppbyggede symfoniske dikt – noe i likhet med en finsk versjon av Alfvéns Svenske Rapsodier.
Siden Sången om den eldröda blomman er en fortelling om en fortapt sønn, en landsbygutt som forlater hjemmet for å kaste seg byen i vold, finnes det både en god del sibeliansk naturmaleri og omarbeiding av folketoner – jeg er ingen ekspert på finsk folkemusikk, men jeg gjenkjente den satiriske «Minun kultani kaunis on» (Min elskede er vakker) som grunnlag for en symfonisk rapsodi i tredje kapittel, og jeg har ingen grunn til å anta at de andre folkemelodiene her ikke er autentiske. I femte kapittel spiller en felesolo og harmonium en fremtredende rolle, men en kort stund trekker de seg til fordel for en gnistrende fugato som virkelig avslører Järnefelts mesterlige orkesterskriving. (CD-heftet rommer en synopsis av handlingen i filmen, men det er ingen direkte sammenheng mellom handlingen og det musikalske landskapet i partituret.) Faktum er at man ofte legger merke til eventyrlysten fargelegging, og lurer på hvordan han egentlig fikk til den virkningen.
Kimmo Korhonens tekst i CD-heftet skildrer diverse «uhell» med partituret gjennom årene. I 2017 ble det rekonstruert i forbindelse med en ny produksjon av det originale manuskriptet og delene – tidligere gjenoppdagelser hadde benyttet en nyorkestrering av Robert Israel – av Jani Kyllönen and Jaakko Kuusisto, og den sistnevnte dirigerer Gävle Symfoniorkester i denne vakre tolkningen, fanget i gjennomsiktig lyd av innspillingsteamet fra Ondine.
Jeg visste at Järnefelt var en fin komponist og jeg så frem til mitt møte med dette verket, men ble likevel overrasket over den skyhøye kvaliteten på musikken – alt sammen, siden det ikke er noen utfylling her i det hele tatt. Joda, noe av den er heller avslappet, men Järnefelt kan kunsten å ta den enkleste melodiske linjen, minimalt akkompagnert (enkelte ganger helt uten akkompagnement), og holde på din oppmerksomhet over lengre tid, ofte bare gjennom skjønnheten i det han skaper. Etter tur sjarmerende, fortryllende, morsom og bevegende, har Sången om den eldröda blomman vist seg å være en herlig overraskelse, og jeg anbefaler den av fullt hjerte.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
