La Flûte norvégienne
Fliflet Bræin Concertino for fløyte og orkester, op. 10; Kvandal Konsert for fløyte og strykere, op. 22; Hovland Suite for fløyte og strykere, op. 31; Mortensen Sonate for fløyte solo, op. 6
Tom Ottar Andreassen (fløyte), Kringkastingsorkesteret, dir. Ingar Bergby
Lawo Classics LWC1127 (71 minutter)
Denne CDen samler norsk fløytemusikk fra tiåret 1953-63, da norsk atonal musikk lå i startgropen. De fire komponistene her viser seg i ny-klassisk stemning, men med program som kartlegger de første skrittene på denne veien. Jeg mener at Edvard Fliflet Bræins (1924–76) musikk, med sin blanding av Nino Rota-lignende melodiske friskhet og Sjostakovitsj-aktig sprelske energi og humor, ganske enkelt er noe av det mest tiltrekkende som er skapt i Norge, noe denne Concertinoen er en enormt gledesvekkende demonstrasjon på. Konsert for fløyte og strykere av Johan Kvandal (1919–99) er i grunnen samme slags stykke, men uten vitsene. En sterkere personlighet høres i Suite for fløyte og strykere av Egil Hovland (1925–2013), som innenfor sin formelle ramme leker med forfriskende uforutsigbare bølger og løper mot døren. Tolvtone-tendensene skjules av friskheten og oppfinnsomheten: i all musikk faller betraktninger om stil bort jo mer selve musikken fanger oppmerksomheten. Sonate for fløyte solo av Finn Mortensen (1922–83) spiller her rollen som en slags meta- (eller mega-) kadens for hele platen. Det er et helt spesielt verk, like friskt og oppfinnsomt som det er vanskelig (og det er svært vanskelig!); 2. sats er et timinutters sett med variasjoner. Tom Ottar Andreassen overleverer det, som alle verkene her, med enorm glans og dyktighet. Norske komponister har fulgt godt med noen av de store fløytistene gjennom årene – spesielt Alf Andersen, Per Øien og Ørnulf Gulbransen – og Andreassen har for lenge siden markert seg som en av disse spesielle utøverne som kan påvirke musikklivet rundt seg. Her hører du hvorfor.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
