LES MYSTÈRES
Tzortzis L’étoile de mer*,**. …de ce qui est en lute*,**. What the wave meant**. Les mystères du château du Dé**.
*Daniel Agi (fløyte). **Das Neue Ensemble / dir. Stephan Meier
Toccata Classics TOCC 0493 (68 minutter)
1 2 3 4 5 6 www.toccataclassics.com
Musikken til gresk-fødte Nicolas Tzortzis (f. 1978), som bor i Paris, vil antakelig være ukjent for den store majoritet av leserne, slik den var for meg før denne nye platen landet på min dørmatte.
Tzortzis studerte først i Athen, med Yannis Paraskevoudakis, så – i en alder av 24 – flyttet han til Paris for å studere først med Philip Leroux (elektronisk og instrumentalkomposisjon) og med Horacio Vaggione og andre for data-støttet komposisjon. Han har også studert i Montreal (komposisjon) og Bern (komposisjon for musikkteater med Georges Aperghis), deltatt i mesterklasser med blant andre Brian Ferneyhough, Beat Furrer og Stockhausen, og selvfølgelig diverse kurs ved IRCAM i Paris.
Ut fra det ovennevnte kunne Tzortzis ganske åpenbart defineres som modernist, men årene med musikkutdannelse har bare forsynt ham med de tekniske redskapene han trenger for å realisere sine uttrykksmessige intensjoner. De fire verkene som presenteres her er alle enkeltstående, men under samletittelen Les Mystères er de spilt inn av Das Neue Ensemble som en uoffisiell syklus. De fungerer ganske bra i det formatet, selv om det er verd å merke seg at L’étoile de mer (2013) og Les mystères du château du Dé (2016, rev. 2019) er første og tredje del av hans Man Ray Trilogy, som henter inspirasjon fra arbeidene til den store fotografen og surrealistiske filmregissøren. De er ment å fremføres sammen med filmprojeksjon ad libitum (ikke inkludert i denne rene lydinnspillingen). Forhåpentligvis vil den midtre delen, Emak Bakia (2015) komme etter hvert.
Alle stykkene er kammerverk, L’étoile de mer og …de ce qui est en lute er skrevet for fløyte (som dobler med bassfløyte), bassklarinett og klavertrio, koblet i små grupper for seks og fem musikere. Tzortzi benytter mikrotonalitet, glissandi og toneklustre som noen av sine hovedelementer, blåserne må noen ganger synge gjennom instrumentene. Nettoresultatet har ofte en drømmende virkning – selv under hektisk aktivitet – og tidvis ganske forvirrende. Dette gjelder spesielt i What the wave meant (2005-7), en sekstett for fløyte (som dobler piccolo og altfløyte), klarinett (som dobler bassklarinett) og stryketrio, en elegi til en da nylig avdød komponistvenn, Andrew Svoboda, som registrerer Tzortzis forskjellige følelsesmessige reaksjoner på dødsfallet. Les mystères du château du Dé er, derimot et langt mer komplekst – kanskje over-komplekst – verk å like, og det minst vellykkede. Det musikalske bildet har til hensikt å reflektere Man Ray-filmen med samme tittel med et lite, og villet, forsøk på sammenheng med den, som en del av komponistens «fokus på inkompatibilitetens logikk». Få hva du vil ut av det, verket er fremført med intelligens og forståelse og Toccatas lyd er førsteklasses. Ikke noe for enhver smak, men interessant å lytte til.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
