LISE DAVIDSEN: WAGNER – STRAUSS
Wagner Tannhäuser: «Dich, teure Halle»; «Allmächt’ge Jungfrau! »; Strauss Ariadne auf Naxos: «Es gibt ein Reich»; Vier Lieder, op. 27; Fünf Lieder, op. 41: nr. 1, «Wiegenlied»; Malven, TrV297, ork. Rihm; Vier letzte Lieder
Lise Davidsen (sopran); Philharmonia Orchestra, dir. Esa-Pekka Salonen
Decca 483 4883 (64 minutter)
Jeg har lyttet til musikk i over et halvt århundre og skrevet om musikk i minst fire tiår av den perioden, og i løpet av all denne tiden har jeg bare møtt på noen få innspillinger som er så overveldende som denne. Når så mange av dagens utøvere jakter i det samme lille repertoaret, kan man bli litt kynisk, avkobles fra selve musikken. Men å anmelde en så viktig utgivelse som denne, krever krefter: hvilke ord er dekkende for en plate som er et landemerke i det øyeblikket den er utgitt? Lise Davidsen har ikke bare en av de stemmene som kommer til å få plass i historiebøkene; hun bruker den med bevisst intelligens, slik at dens mektige kraft kan spinne seg rundt den minste detalj med knusende virkning. De to Wagner-innslagene her er begge følger av et engasjement som skaffet henne stor oppmerksomhet, nemlig rollen som Elisabeth i Tannhäuser i Glyndebourne i 2017, men gripende som «Allmächt’ge Jungfrau!» er, er begge utdragene bare som snacks å regne før selve kjøttet i programmet, elleve spor med Richard Strauss, hvert av dem fremført mer gripende enn jeg noensinne har hørt dem. Faktum er at denne innspillingen, selv etter mange gangers gjenhør, gir meg gåsehud. De fleste av Strauss-innslagene utforsker den merkelige menneskelige veien som fletter sammen kjærlighet og død, slik at Davidsen må være stifinner mellom jubel og fortvilelse – enkelte ganger fra den ene takten til den neste for å kunne formidle kompleksiteten, den dype tvetydigheten i slike motstridende følelser. De finnes selvsagt som mikrokosmos i tekstene Strauss tonesetter, men hans musikk virkeliggjør dens kolossale kraft – for musikere som kan kunsten å behandle den. Davidsens fabelaktige fremførelser gir den lidenskapelig intensitet; hun synes å berøre en eksistensiell ekthet og avsløre en enorm religiøs sannhet.
Hun er ikke alene i dette foretagendet: Esa-Pekka Salonen får frem en fornemmelse av filigransarbeid fra sine Philharmonia-musikere, slik at den slående følsomheten i Davidsens vokallinje alltid får støtte av en like innsiktsfull orkestral tekstur. Deccas ingeniører har dessuten på en eller annen måte klart å finne rom for det svære registeret og kraften i Davidsens stemme, samt å peke på den ekstraordinære kombinasjonen av gjennomsiktighet og storhet i Strauss partitur. Davidsen innledet sin karriere i Det Norske Solistkors altgruppe, noe som kanskje kan forklare selve rikdommen i hennes sopran, som i sin tur er delvis ansvarlig for den uunngåelige sammenligningen med Flagstad. Men det er ikke bare et spørsmål om stemmens størrelse: Hvis du sammenholder hva hun synger med teksten i albumheftet, oppdager du fort hvor ytterst oppmerksomt hun selv lytter, og hvordan hun former sin musikalske respons etter de felles krav fra dikt og musikk.
Uansett hvor blasert du tror du er, så fornyer en kunstner som Davidsen din tillit, og du kan, som med alle store musikere, la musikken tale direkte til deg. Jeg ble sittende her med tårer strømmende nedover kinnene. Og når den overveldende stemmen når et klimaks, berører det noe dypt i deg selv, og du stiger opp igjen som etter en spirituell renselse. Og hvis du syns jeg gjør meg skyldig i kritisk overdrivelse, skaff deg platen selv og lytt til den. Din egen kynisme overlever ikke opplevelsen.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
