MARI
Martynov Come In!** The Beatitudes** Richter Dona Nobis Pacem 2**. Vocal. Fragment. November** Glass Knee Play 2. Fiolinkonsert nr. 2: 2. sats (arr Knoth)** Vasks Vientulais engelis** Eno, Hopkins, Abrahams Emerald and Stone (arr Badzura)*,** Jóhannsson Heptapod B (arr Knoth)*,**. Good night, day*,** Bach Invensjon nr. 13 i a-moll, BWV 784 (arr Badzura)**. Partita nr. 2 i d-moll, BWV 1004– Chaconne. Preludium I D-dur, BWV 950 (arr Badzura)**. Partita nr. 1 i g-moll, BWV 1001– Presto Badzura 847** Gregson Sequence (Four) for Solo Violin and String Orchestra divisi**. Lullaby Eno, Roedelius, Moebius By this River (arr Badzura)*,** Clark Mammal Step Sequence*
Mari Samuelsen (fiolin). *Christian Badzura (piano, synthesizer). **Konzerthausorchester Berlin, dir. Jonathan Stockhammer
Deutsche Gramophon DG 483 5869 (106 minutter; 2 CDer, ikke tilgjengelig enkeltvis)
Mari Samuelsen er en ung norsk fiolinist med et slående fysisk utseende (noe coveret på Deutsche Grammophons dobbeltalbum utnytter til fulle) og teknisk virtuositet. Dessverre er ikke alltid disse fordelene tilstrekkelige til at verdien av det programmet hun selv har kuratert, fullt ut kan anerkjennes; hennes ønske er både å utvide sin egen musikalske horisont og samtidig nå et nytt publikum. Problemet er at jeg ikke er overbevist av hele hennes repertoarvalg. Det spenner fra et av høydepunktene i solofiolin-repertoaret – Bachs Chaconne – til en kobling av ganske anonymt-klingende eksempler på ny-enkelhet. Det er mange engasjerende verk, som Peteris Vasks’ Vientulais engelis («Ensom engel») og noen populære låter i smarte arrangementer av enten Christian Badzura – som medvirker på piano og synthesizer på fire av sporene – og Max Knoth.
Det er fire Bach-spor i alt, hvorav to er skrevet om for fiolin og orkester av Badzura. Disse viser Samuelsens styrke: en fin, varm tone, god følelse for linjer og – i de to solosatsene fra partitaene – hennes musikalske følsomhet. Åpningen av Chaconne slår meg som noe maniert, men utvikler seg til én sammenhengende tolkning – en som stort sett ikke nøler (Mari spiller den nesten fire minutter raskere enn Hilary Hahn, for eksempel). I Philip Glass’ Knee Play 2, (evt. perpetuum mobile-demonstrasjon) hentet fra hans banebrytende opera Einstein on the Beach, håndterer Mari notestrømmen på beundringsverdig måte og former alt til en overbevisende helhet. Denne, og hennes fremføring av Peter Gregsons Sequence (Four) viser en sympati for ny-enkelhet selv når verket ikke er så godt, slik tilfellet er for eksempel i den langsomme satsen fra Glass’ Fiolinkonsert nr. 2, der Max Knoths bearbeidelse ikke er i stand til å kamuflere musikk som bare følger oppskriften. Mye av det samme kan sies om for mange av de andre stykkene, dessverre, og det er vanskelig ikke å føle at Samuelsen sløser bort sitt betydelige talent på musikk av ganske ubetydelig kvalitet. Albumet som helhet lever absolutt ikke opp til at det «forsoner den rastløse energien i moderne liv med en følelse av fredelig tidløshet.»
Kort sagt, dette albumet gleder, frustrerer og skuffer i nesten like stor grad, og er mer av en sampler enn et virkelig konsertprogram. Deutsche Grammophons lyd er fremragende og produksjonsidealet er slankt, men fanget mellom en klassisk plate og et popalbum. Mari kunne ha vært bedre tjent med et mer fokusert utvalg verk av bedre kvalitet. Andre kan selvfølgelig være uenige, og MARI kan sikkert bli en bestselger. Jeg ønsker det, og henne, all mulig suksess.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
