MEAN STEEL: ZWEI-MANN-ORCHESTER
Ingvaldsen Stakhlijan. Stakhla. Skoglund Scena fra et nabolag* Stifjell Zwei-mann-Orchester E H Halvorsen Smelt Rune Larsen Huttetutt Breimo Purgazione Rokkones Mean Steel. Detta är inte begynnelsen
Hans-Urban Andersson (cello, barytonsaksofon, klarinett, trommer, vokal). Ola Asdahl Rokkones (tenor & barytonsaksofon, saksofon uten munnstykke, bassaksofon, trommer). *tape
Finito Bacalao Records FBCD242 (60 minutter)
Denne nye platen er ganske morsom: forfriskende og provoserende på samme tid. «Tomannsorkesteret» består av Hans-Urban Andersson og Ola Asdahl Rokkones, og mens orkesteret er ganske saksofontungt, er doblingene i ovenstående liste høyst imponerende. Det er en svært annerledes plate enn Rokkones’ forrige med norske konserter (Norwegian Saxophone på Lawo Classics), som jeg anmeldte i desember. Her krysser han sjangre og blander samtidsmusikk og jazz, ofte med humor.
Duoens musikalitet er fantastisk hele veien. De kortere verkene (ingen varer mer en tre og et halvt minutt), som Torbjørn Ingvaldsens toccata-lignende Stakhlijan og vuggesang Stakhla (begge fra 2015, og som bruker et «proto-tysk» ord for stål) eller Rokkones’ eget tittelspor, Mean Steel (2015), har – nesten konsekvent – en enkel stemming. Rune Larsens gripende miniatyr Huttetutt (2017) er en likefrem duo for cello og saksofon i et roligere tempo, men en desto mer intens, mørk atmosfære, som om den innvarsler en stor hendelse. Erik Håkon Halvorsens Smelt (2016) er litt lengre – nesten seks minutter – og har en større uttrykksmessig variasjon. Men det er i de lengre verkene den største musikalske interessen ligger, som i Bjørn Breimos Purgazione (2005; det eldste verket her) med sin spøkelsesaktige åpning i saksofon solo som blir overveldet av celloens buktende kontrapunkt, for det meste spilt i høyt register. Eller Lars Skoglunds eksepsjonelle Scena fra et nabolag (2015), som er like mye en lydkulisse som en komposisjon, der en dominerende lydfil legger hverdagslyder til de to instrumentalistene – tale, fuglesang, brokker av en poplåt. Erik Stifjells Zwei-mann-Orchester (2015) kan oppfattes som et portrett av de to musikerne og danner igjen et rammeverk om deres spill.
Alle stykkene er kanskje ikke like effektive: Det er en litt skjør kvalitet på Ingvaldsens to stykker, det samme gjelder det «hemmelige» sistesporet, Rokkones’ musikk til tekst av Skoglund, Detta är inte begynnelsen. FBRs lyd er fremragende: nær og klar, som om de to musikerne befinner seg i samme rom som deg, men jeg finner popmusikk-stilen i CD-heftet litt irriterende. Dette er seriøst god musisering, selv om den ikke tar sikte på å være alvorlig, men noe av teksten blir vel triviell. Men det er en svært liten hake som godt kan overses!
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
