NILS ANDERS MORTENSEN – BACH
Bach Ouverture h-moll, BWV.831; Sarabande con partite C-dur, BWV.990; Englische Suite nr. 6 d-moll, BWV.811
Nils Anders Mortensen (klaver)
Lawo Classics LWC 1174 (72 minutter)
Jeg har lenge vært overbevist om, etter å ha hørt ham både på konsert og i innspillinger, at hvis Nils Anders Mortensen bodde i Berlin, London eller en annen storby, og ikke i Alta som er omtrent så langt borte fra verdens øye som fastlands-Norge lar deg komme, da ville han vært feiret som et stort internasjonalt navn, anerkjent som en av de viktigste pianistene Norge har produsert på lenge – og det i en tid da Norge frembringer et helt uvanlig antall utsøkte musikere. Dette albumet, som rommer to suiter og et variasjonssett, presenterer antagelig noe av det beste Bach-spillet du kommer til å høre på mange år. Det har den intense intelligensen i Glenn Goulds tilnærming, men uten egenrådigheten, den klanglige følsomheten til musikere som Perahia og Schiff, vitaliteten til Richter, innsikten til Nikolajeva. Jeg kunne hope opp flere sammenligninger, men du skjønner vel hva jeg mener. Dette er Bach med en ung manns energi og en gammel manns visdom. Ouverturen i h-moll «i fransk stil» åpner med militær paradegang, ornamenteringen er som støyende ordrer, avlevert av en oberst på oppstillingsplassen, de mest energiske av de påfølgende syv satsene bobler av liv – de er tross alt danser – og de mildere av dem mumles frem som et skriftemål. Deretter hvisker Mortensen temaet i Sarabande con partite – av en eller annen grunn oversett som et av musikkhistoriens fineste variasjonssett – som om han avslørte dypt sørgelige nyheter for en han elsker. Hans kontroll over kraften fra flo og fjære i disse femten variasjonene, oppmerksomheten på deres fortellende form, bygger dem opp til en stor følelsesmessig opplevelse. Den sjette Englische Suite er, som ouverturen i h-moll et sett med danser for klaviatur, også her er åpningssatsen slående selvsikker og de som følger etter henter ut reserver av dynamikk og følelse som man sjelden hører i denne musikken; den avsluttende Gigue har en fornemmelse av angst som er bemerkelsesverdig for denne perioden. Produsent Vegard Landaas og lydmann Thomas Wolden, La og Wo i Lawo Classics – har gitt Mortensen en krystallklar innspillingslyd som fanger inn den avrundede varmen i tonen hans, det føles som å stå ved siden av instrumentet (i perfekt tilstand, som forventet når du ser navnet Thron Irby som pianotekniker). Med den store verden i hendene på sjarlataner og fjols, er dette en liten øy av ro, en hyllest til en bedre side av menneskenaturen.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
