Nordraak
Nordraak Valse-caprice; Aftenstemning;* Venskabs-polka; Romancer og sange, op.1a;* 5 sange, op. 2;* Wenn sich zwei Herzen scheiden;* Melodi; Allegro; Scherzo Capriccio; Taarnvægteren; Troubadur-vals; Spansk Sang* **
*Helene Wold (sopran), Eugene Asti (klaver); **Vegard Lund (gitar)
Lawo Classics LWC1119 (66 minutter)
Rikard Nordraak er et hjemmekjent navn – i allfall i norske hjem – men rekk opp hånden alle de som kjenner musikken hans, bortsett fra Ja, vi elsker, da. Ikke det nei. Jeg har heller ikke hørt noe særlig av den, men det er ikke bare vår egen feil. Nordraak var løfterik, men nådde ikke å innfri. Da han døde av tuberkulose, 23 år gammel, etterlot han seg omtrent samme antall verk. Det er stort sett enkle saker, ikke avrundede mesterverk fra overnaturlig begavete komponister som Mendelssohn og Korngold. Men selv om håndfullen sanger og klaverstykker på denne nye CDen ikke er særlig avanserte rent teknisk – stort sett er håndverket faktisk på grunnplanet – finnes det en slags resonans i disse pene stykkene. Man kan merke at en musikalsk personlighet begynner å strekke seg og våkne. Det kan være etterpåklokskap, men jeg synes for eksempel at de innledende taktene i Valse-caprice, som innleder programmet, er helt uvanlig bevegende, og at Allegro, også for klaver solo, på samme vis peker på ekte oppfinnsomhet i arbeid. Ikke mye av musikken i denne samlingen er eksplisitt norsk (den rondo-lignende Scherzo Capriccio – med sine åtte minutter er den det lengste stykket her – er det åpenbare unntaket), men lokale farger skinner stadig gjennom. Taarnvægteren, enda et klaverstykke, er enkelheten selv, men fullt av atmosfære og følelse, med en nesten billedlig tilstedeværelse. Sangene her er direkte, strofiske tonsettinger, men igjen og igjen finner Nordraak et eller annet grep til å omforme konvensjon til sjarm, og Helene Wold synger dem med den åpne uskyldigheten de krever. Eugene Astis klaverspill er varmt og avrundet, og Lawo har fanget dem inn i en naturlig akustikk som gir mye nærhet. Denne musikken formidler kanskje ikke helt den personlighetsstyrken som gjorde Nordraak til en så viktig skikkelse i det gryende norske kulturlivet, men i det minste sier den noe om hans karakter, og lar oss føle noe av sjokket hans død skapte for dem som ventet seg store ting av ham. Og hvem vet hvordan han hadde kunnet forandre retningen til norsk musikk.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
