ORCHESTRAL MUSIC, VOLUME ONE
Julius Bittner Vaterland. Symfoni nr. 1 i f-moll
Siberian Symphony Orchestra, dir. Dmitrij Vasilijev
Toccata Classics TOCC 0500 (65 minutter)
Julius Bittner (1874-1939) er nesten helt glemt, men i hans egen tid – i det post-Mahlerske Wien opp mot midten av 1930-årene – var han en av Østerrikes mest suksessrike komponister. Berømmelsen var basert på hans hovedinteresse, opera (han komponerte over et dusin, for det meste til egne libretti), og deres sorti fra teatrene etter andre verdenskrig har trukket et glemselens slør over hans musikk. Bare én, Der Musikant (1909 – urfremført på Wieners Staatsoper av ingen ringere enn Bruno Walter, en nær venn av Bittner) er tilgjengelig på plate, på en arkivinnspilling fra 1949 (platemerket Myto, MCD00332).
Han levde samtidig med den store østerrikske symfonikeren Franz Schmidt (Bittner ble født åtte måneder før ham og døde bare noen uker før sin venn), og deres musikk har mye felles, selv om Schmidt hadde større melodisk begavelse, bedre symfonisk stil og var mer influert av Wagner. I tillegg fikk Arnold Schönberg, født mellom de to i 1874, men levde lengre (1951), større innflytelse enn noen av dem. Bittner kjente begge, samt Korngold og mange andre, både gjennom musikken og som en ledende advokat i Østerrike (han var ekspert på musikalsk opphavsrett og en av Mahlers sakførere). Hans karriere som advokat var ikke ulik Kurt Atterbergs – han var embedsmann i Sverige – selv om Bittner av helsemessige årsaker pensjonerte seg midt på 1920-tallet.
Det er mye av Wagner i det symfoniske diktet Vaterland (1915), komponert mens første verdenskrig herjet i Europa. Det er et ganske utstrakt verk som holdes sammen av episoder med ekte symfonisk strenghet. Dens stridslystne karakter kan forklares ut fra krigen og den forespeilte triumferende seierstriumfen, basert på den store salmen Vår Gud han er så fast en borg, som uten tvil bar vitne om den gjengse oppfatning at krigen var mulig å vinne. Etter Østerrike-Ungarns militære sammenbrudd og oppløsning etter krigen, må slike følelser ha virket ganske hule, så det er ikke merkelig at verket ble glemt. Med varighet på over atten minutter (kanskje i overkant i forhold til det musikalske materialet) og instrumentert for stort orkester, kan det nok fortsatt være vanskelig å få satt verket på repertoaret.
Når det gjelder Bittners Symfoni nr. 1 er det ingen slike bekymringer. Den er et mer klassisk, senromantisk og ekspressivt verk i f-moll, fullført i 1923 og urfremført i Wien av selveste Felix Weingartner. Den 46 minutter lange varigheten forsvares godt av materialet og omfanget på utviklingen av det; en overbevisende helhet med en imponerende om enn uvanlig design. Det er en symfoni i to deler; den innledende Allegro i sonateform etterfulgt av Sehr langsam, er uttrykksmessig de mest konvensjonelle, mens scherzoen og finalen (som begge har tempoangivelsen Sehr rasch) er livligere og mer rytmisk levende. Det er en klar følelsesmessig utvikling gjennom hele verket, fra dramaet i Allegro til «dans på vulkan»-stemningen i de to siste satsene, og det hele dreier seg om den komplekse og dystre Sehr langsam.
Fremførelsene av Siberian Symphony Orchestra er helt adekvat (men jeg skulle likt å høre hva et Wien-orkester kunne fått ut av disse verkene), nydelig formet av Dmitrij Vasilijev, og med noe virkelig fin treblåsklang. Toccata Classics’ lyd er fremragende og fantastisk klar når den får Bittners mesterlige og til tider overdådige orkestrering til å skinne.
TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
