POSTURES
Bratlie Credo Reloading Adderley Postures Plagge Nocturne Sonata, Op 79 Fongaard Konsert for harpe og lydbånd Slettholm Ten Miniatures
Sunniva Rødland (harpe)
Lawo Classics LWC1183 (62 minutter)
For dem som ikke kjenner til harpisten Sunniva Rødland – slik tilfellet var med meg før denne nydelig produserte platen havnet på dørmatten – er hun utdannet ved Norges musikkhøgskole (der hun studerte med Willy Postma), og er også tidligere elev av Caryl Thomas ved Royal Welsh College of Music and Drama. Hun har lenge vært opptatt av samtidsmusikk og har arbeidet med nålevende komponister på flere prosjekter, ikke minst med Mark Adderley (f. 1960) som bor på Nesodden, har komponert tittelsporet, og hvis musikk Rødland har spilt inn tidligere.
Postures (2000) er en kort todelt sats som rommer et vidt spekter av stemninger i løpet av kort tid. Som tittelen antyder presenterer stykket materialet nesten mer som en sekvens med positurer enn som en vedvarende utviklende flyt. David Bratlies Credo Reloading (2007) er helt motsatt, et virtuost verk i nesten konstant utvikling av flere lag som løper parallelt. Perspektivet er horisontalt, men det i Postures er vertikalt, og Rødlands spill fanger denne vesentlige forskjellen perfekt.
Wolfgang Plagges Nocturne Sonata (1994-5) er det mest subtile av de fem verkene på platen, en gjennomarbeidet tyve minutter lang sonate. Det er mye å beundre, fra de imponerende impresjonistiske delene i åpningen, til øyeblikket av ro i midten, og de raske passasjene som krever stor fingernemhet. Rødlands tolkning er også subtil, det overspilles hverken i de rolige eller mer spennende fasettene av musikken. Som en skildring av natten, er den en glede å lytte til. Jeg kan ikke akkurat si det sammen om Konsert for harpe og lydbånd (1976) av Bjørn Fongaard (1919-80), en av hans serie med 41 Konsert for instrumenter og lydbånd. Det mest eksperimentelle stykket her, det har ikke helt lengden (med knapt ti minutters varighet) til å utvikle ideene tilstrekkelig; hvis Fongaard hadde hørt stykket spilt – Rødland urfremførte det – ville han kanskje ha justert det noe. En komponent i lydbånddelen er forresten med Fongaard på sin selvkonstruerte gitar.
Yngve Slettholm (f. 1955) er også utdannet ved Norges musikkhøgskole der han studerte med den store Finn Mortensen. Hans Ten Miniatures ble opprinnelig komponert som et enkelt, minuttlangt stykke til Adele Halten, men arbeidet med stykket ansporet til en hel serie med lignende stykker og Slettholm valgte de ti han likte best til denne spennende samlingen. På samme måte som Bratlies og Adderleys komposisjoner, dekker Slettholm et bredt spekter av stemninger og tonale landskap. Rødland spiller alle med fintfølende gradering i berøring og tone, akkurat slik de trenger.
Dette er et svært verdifullt program som viser dybden i moderne norsk komposisjon. Om ingen av verkene holder aller høyeste kvalitet – selv om Rødland nærmest tvinger meg til å tenke annerledes om de av Bratlie og Plagge – er alle velskrevne og platen fascinerende som helhet. Lawos lyd er mindre oppsiktsvekkende når det gjelder å fange alle harpens nyanser, ikke minst i Fongaards stykke, som er ekstra komplisert på grunn av lydbåndstemmen. Rødland fremstår som en utøver med betydelig intelligens.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
