POUL RUDERS VOLUME 15
Ruders Klaverkonsert nr. 3 Paganini Variations*,***,****. Cembal d’Amore, Book 2**. Kafkapriccio***,*****.
*Anne-Marie McDermott (klaver). **Quattro Mani (klaver, cembalo). ***Odense Symfoniorkester / dir. ****Benjamin Shwartz, *****Andreas Delfs
Bridge 9531 (60 minutter)
Over Skagerak, i Danmark, er Poul Ruders fortsatt en av de mest dynamiske og levende skapende stemmene i nordisk musikk. De som kjenner hans produksjon kan undres over undertittelen på denne hans tredje klaverkonsert og spørre: «Men var ikke Ruders Paganini-variasjoner hans andre gitarkonsert?» Jo, det stemmer, komponert ved århundreskiftet (og innspilt på Bridge 9122 i 2002). Men i 2014 foreslo gitaristen David Starobin (eier av Bridge Records) og den konserten var tilegnet, å omarbeide musikken til en klaverkonsert for Anne-Marie McDermott. Resultatet er et av Ruders’ mest engasjerende nye komposisjoner, og samtidig det mest tiltrekkende av hans fire verk for klaver og orkester (som begynte med Dramaphonia i 1987 og fortsatte med de to første klaverkonsertene i 1994 og 2009-10).
Orkesterpartituret er stort sett det samme som i gitarversjonen – og Odense Symfoniorkester bidrar også denne gang med akkompagnementet, dog med Benjamin Shwartz som dirigent i stedet for Jan Wagner – men solopartiet er blitt tettere og har større rekkevidde både tonalt og dynamisk, noe som gjenspeiler klaverets andre egenskaper og større kraft. Resultatet er et verk som er mer utadvendt og har mer spennende gjennomslagskraft. Det føles mindre intimt enn den opprinnelige versjonen, men med en samme underfundige humoren hele veien. McDermott spiller solopartiet med en virtuositet som kan gi hakeslipp, men samtidig med et anstrøk av letthet.
Det er mye letthet i berøringen – og humor også – i Bind 2 av Cembal d’Amore (2007). Tittelen refererer til et klaviaturinstrument fra en fjern fortid, en hybrid av klavikord og cembalo. Det slo ikke an og har, i motsetning til viola d’amore og oboe d’amore, ikke overlevd – ikke en gang som historisk kuriositet. På grunn av instrumentets bruk av to sett med understrenger (red. anm. slik vi kjenner fra hardingfele), blir Cembal d’Amore en fin tittel på et stykke for klaver og cembalo. I en suite på åtte etyder i barokk danseform – som Corrente, Allemande og Gigue – blir kanskje bruken av raske forsiringer og motorisk driv i vel sterk. Merkbare unntak til dette er det femte stykket, Air, som har en klar orientalsk (japansk) atmosfære, og den sjette, Minuet, som neppe ligner en menuett Haydn, Mozart eller selv Beethoven ville ha gjenkjent! Den spilles nydelig av klaverduoen Quattro Mani, der Steven Beck bytter ut flygelet med cembalo.
Kafkapriccio (2008) er et (annet) eksempel på Ruders forkjærlighet for sammensatte titler som spiller på ord. Kafka-elementet forholder seg til Ruders’ opera, Proces Kafka (2005), og (ca)priccio-elementet til komponistens omarbeidelse av elementer av operaen for å lage karakterportretter av de fire hovedpersonene, Kafka, hans elskerinne Felice, den forførende Leni og Josef K selv; finalesatsen beskriver Henrettelsen. Mens originalversjonen var skrevet for de fjorten musikerne i Athelas Sinfonietta Copenhagen i 2007-8, er den innspilte versjonen her for fullt orkester, laget senere samme år. Den fyldigere orkestreringen gir større subtilitet og dybde til Ruders musikalske portretter, fra den rå, sirkusaktige tonen i den innledende Kafka til de to skildringene av det feminine i Felice (idealet) og Leni (det sensuelle). Odense Symfoniorkester – som nå er eksperter på Ruders orkesterstil – tilbyr det som må oppfattes som den ultimate innspillingen, behørig dirigert av Andreas Delfs. Bridges lyd er klar og lys gjennom det hele.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
