RUTH GIPPS
Symfoni nr. 2 og 4, Opp. 30 og 62; Knight in Armour, Op. 8; Song for Orchestra, Op. 33
BBC National Orchestra of Wales, dir. Rumon Gamba
Chandos CHAN 20078
Ruth Gipps (1921–99) var et sånt menneske som alle musikkulturer trenger. Hun oppdaget at hverken hennes egen musikk eller andre komponisters som hun satte pris på, ble fremført i etterkrigstidens modernisme-fikserte Storbritannia. «Helsike heller, jeg gjør det sjøl!», tenkte hun, og grunnla sitt eget orkester, the London Repertoire Orchestra i 1955; senere også the Chanticleer Orchestra. Jeg har svake minner om å ha overvært noen av konsertene hennes i Queen Elizabeth Hall på Londons South Bank, og om å ha truffet henne etterpå – en direkte, men vennlig person så vidt jeg kan huske (det er nesten førti år siden). Denne innspillingen gjør en stor innsats for henne som komponist. Hennes stil er en generasjon yngre enn Vaughan Williams’, men som hans musikk er hennes hørbart engelsk, med en forkjærlighet for folkedans, men også med et element av modal keltisk poesi. Teksturene er klare, orkestreringen har ofte en Mozart-lignende friskhet, som kan mørkne ved behov.
Albumet innledes med hennes halvtimes lange, firesatsige Symfoni nr. 4 fra 1972, og avslører en sikker beherskelse av orkesterenergien: selv om musikken kanskje ikke har den distinkte personligheten til Malcolm Arnold, er den langt mer symfonisk enn hans symfonier – de er i hovedsak dansemusikk. Gipps’ 20 minutter lange Symfoni nr. 2 i én sats, styrker oppfatningen av at her er det en som i motsetning til Arnold ikke er en fange av dansen, men som kan utnytte energien i den til eget formål. De to utfyllende verkene er atmosfæriske tonedikt som forsterker synet på Gipps’ mesterlige orkesterbehandling.
De har vært mye styr de siste par-tre årene for å utjevne spillebanen for kvinnelige komponister. Mitt instinkt forteller meg at denne anstrengelsen i all hovedsak er feilplassert. Før i tiden forhindret unektelig undertrykkende sosiale strukturer kvinnelige komponister fra å oppleve berømmelsen til sine mannlige kolleger, og med sorg undrer man seg over hva Clara Schumann kunne ha skrevet om hun ikke bare hadde oppfattet seg som den pliktoppfyllende hustru, selv etter Roberts død. Men tidene har forandret seg, og selv om vi nå ser nesten like mange kvinnelige musikere i orkestrene – i Oslo og London, om ikke i Wien – finnes det fremdeles langt færre kvinnelige komponister enn mannlige. Jeg tror forklaringen er enkel: min påstand er at de fleste, om ikke alle de store komponistene, befinner seg i det autistiske spektrum. Mange av mine komponistvenner viser tegn til besettelse, slik folk som jeg selv gjør, vi som vier oss monomant til en særegen aktivitet. Siden autisme bare treffer 10 prosent kvinner i forhold til omfanget hos menn, tør jeg også påstå at det virker rimelig med langt færre kvinnelige komponister.
Enten jeg har rett eller ikke, må vi bedømme musikken når vi møter den, og det gleder meg stort å fortelle at her har vi en som fullkomment behersker sitt fag, og en som uten tvil har noe å si. Hennes harmoniske arbeid formidler kanskje ikke en personlighet like kjapt som de komponistene vi hører daglig, men hennes verk gjør verden til et bedre sted.
Det kan virke forbeholdent å si at fremførelser ikke kommer til å bli bedre på lenge, gitt at det ikke blir flere fremførelser på lenge – men det er synd, for disse verkene fortjener å bli hørt og publikum ville sette pris på dem.
