SONGS FROM THE PLANET OF LIFE
Helge Iberg Songs from the Planet of Life: concerto grosso for orkester, fem solister & resitasjon
Elise Båtnes (fiolin), Christian Ihle Hadland (klaver), Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Frank Havrøy (baryton), Tom Ottar Andreassen (altfløyte), Liu Tiegang, Sidsel Endresen (resitasjon), Kringkastingsorkesteret, dir. Kai Grinde Myrann
Aurora ACD 5093 (60 minutter)
«Livets planet» i Ibergs timelange concerto grosso er selvfølgelig Jorden, og komponistens bekymring for ødeleggelsen som påføres dens økosfære er en av flere drivkrefter bak musikken. En annen er «sammenhengen mellom tristhet og skjønnhet», spesielt eksemplifisert i Mahlers store sang-symfoni Das Lied von der Erde, som et århundre tidligere og med et annet utgangspunkt, utforsket motsetningen mellom Livets livlighet og den alltid tilstedeværende Døden. Ibergs verk er imidlertid ingen sang-symfoni eller sangsyklus; tonesettingen av de samme kinesiske diktene som Mahler brukte i 1907-9 er bare episoder i det som primært er en orkestersuite, der Christian Ihle Hadlands klaver, Elise Båtnes’ fiolin og Tom Ottar Andreassens altfløyte tidvis vever seg inn med sine hypnotiserende tråder. Orkesteret dominerer, uansett hvor mye de fem solistene – inkludert mezzosopranen Marianne Beate Kielland, barytonen Frank Havrøy og de to resitatørene – prøver å stjele oppmerksomheten.
Ved å bruke resitasjon i tillegg til sangere prøver Iberg å kommunisere sitt budskap så bredt som mulig, også språklig. De to språkene i Planet of Life snakkes antakelig av mesteparten av Verdens befolkning: kinesisk (av Liu Tiegang) og engelsk (av Sidsel Endresen). Å la en mannlig og en kvinnelig resitatør stå side om side virker også universelt gjennomtenkt. Likevel er det Ibergs musikk som er så forførende, dens glitrende teksturer en konstant nytelse uttrykt i ganske rolige bevegelser, men hele tiden med musikalsk interesse over et enormt spekter. Det er fordi den musikalske komponenten er så viktig at Songs from the Planet of Life lykkes som concerto grosso, en orkestral vev mer enn det oratoriet et slikt tema – og innflytelsen fra Mahler – skulle tilsi.
Verket er nydelig fremført, med et svært stemningsfullt resultat. Om musikken aldri høres mahlersk (bortsett fra et par steder, antakelig med hensikt), merkes tidvis en åndelig nærhet til Per Nørgårds musikk, spesielt til den danske komponistens visjonære tredje symfoni. Kringkastingsorkesteret er like fortrolige med Ibergs flerlags- og tiltalende komponerte teksturer (lytt til den fantastiske Lotus Dance i fjerde sats, eller den avsluttende Adieux), som de er sympatiske akkompagnatører når solistene kommer inn i bildet. Restitatørene står egentlig utenfor den musikalske flyten, og er heller ikke helt integrert i teksturen, når sant skal sies heller ikke i fremførelsen av Ibergs verk. Men når man lytter til helheten, innser man at de er avgjørende for hele ideen. Auroras lyd er fremragende.
TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
