STENHAMMAR
Romeo och Julia: Suite (arr. Rosenberg); Reverenza; Två sentimentale romanser, op. 28;* Sången, op. 44**
*Sara Tröback (fiolin); **Charlotta Larsson (sopran), Martina Dike (alt), Lars Cleveman (tenor), Fredrik Zetterström (baryton); Barnekor av Norrköpings Musikklasser; Göteborg Symfoniske Kor og Vokalensemble; Göteborg Symfoniorkester, dir. Neeme Järvi
BIS-2359 (67 minutter)
Det finnes musikkverk som er fremragende illustrasjoner på den grenseoverskridende menneskesjelen, på samme vis som fine bygninger, transfigurative malerier og opphøyd poesi. Wilhelm Stenhammars «symfoniske kantate» Sången er en slik komposisjon. Den representer et av den vestlige musikkens mesterverk, en hyllest til menneskesjelen som i sin evne til å overvelde tilhøreren nesten er på høyde med Missa solemnis, Ein deutsches Requiem og Dvořáks Requiem og Stabat Mater. Den halvtimes lange Sången, skrevet til en tekst av Stenhammars yngre komponistkollega Ture Rangström i 1921, er egentlig en lidenskapelig avhandling om musikken betydning for den menneskelige tilstanden. Strukturen er nokså enkel: den er i to deler, hver av dem fort-langsom. Innholdet er en slags monumental ekstase: den er skrevet med store gester som hele tiden utvides gjennom forsiktige bevegelser i mindre empatisk materiale som holder individet og Budskapet, mikro og makro, i likevekt. Styrken i verket kommer fra Stenhammars blanding av barokke midler (ikke minst kontrapunkt), harmonisering som kan være klassisk eller modal, samt hele verktøykassen av senromantiske kor- og orkesterteksturer – men ikke kromatikk, slik at den følelsesmessige virkningen er direkte.
De aller største kor-orkesterverkene (som de ovennevnte) frigjør en tsunami av følelser og krefter som hjertene våre (for ikke å snakke om ørene) ikke klarer å ta inn med det samme. Uansett hvor ofte vi vender tilbake til dem, blir vi så beveget som om vi aldri har hørt dem før. Det skyldes at det alltid er mer i et slikt verk enn det en enkelt hjerne kan oppfatte i løpet av én fremførelse. Sången har denne urkraften. Selv om jeg har spilt denne platen gjentatte ganger etter at mitt anmeldereksemplar ankom, røres jeg til tårer (på forskjellige steder) om og om igjen.
De andre verkene på platen, som klokt nok spilles før Sången, er langt fra bare fyllstoff. Den fem-satsige, 17 minutter lange suiten som Hilding Rosenberg arrangerte i 1944 etter Stenhammars scenemusikk til Romeo och Julia fra 1922, er intet mindre enn utsøkt. Den innledende «Pastorale» er nesten smertelig vakker (jeg kan nesten garantere at din første reaksjon vil være å spille den om igjen) og de etterfølgende fire imitasjonene av barokkdanser, er like følsomme og gripende. Den seks minutter lange Reverenza (1911–13) var opprinnelig andre sats i Stenhammars praktfulle Serenade, op 31, som i seg selv er et undervurdert mesterverk. For meg er blandingen av modal melodi og frodig orkestertekstur uimotståelig. Og det er ingenting sentimentalt i Två sentimentale romanser for fiolin og orkester (1910): de er helt og holdent ekte og dypt rørende i sin ærlighet. Sara Tröback er en følsom solist.
Vi har ventet på en god, moderne innspilling av Sången i flere tiår, og Neeme Järvi og hans musikere leverer en fremførelse som – i en rettferdig verden – burde etablere Stenhammar som en av de store komponistene. Järvi har gjort mange herlige innspillinger i sitt lange og fruktbare liv; dette må være en av de beste.
Etter mitt syn er kritikerens rolle å gå foran deg, min leser, den potensielle tilhører, og å rapportere til deg om hva som er verd utgiftene og tiden din. Jeg håper derfor at mitt svar på denne oppsiktsvekkende utgivelsen iallfall væter din nysgjerrighet. Hvis du henter frem lommeboken som resultat, vil du oppdage hvorfor jeg synes denne utgivelsen – og Stenhammar generelt – fortjener din oppmerksomhet.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
