TACIT-CITAT-ION
Rebecka Ahvenniemi Dada-aria*. Wuthering Modes, not Moods*********. Winds. Herz beim Spinnrade**,***. L’Operette d’Amour***,****,*****. Ode to a Tree******. Lucia*******. Det osynliga barnet****,*****. Banalala. A Song for the Viola********. Tacit-Citat-ion*********
*Rebecka Sofia Ahvenniemi (stemme, elektronikk). **Silje Aker Johnsen (sopran), Ellen Ugelvik (preparert piano). ***Melis Jaatinen (mezzosopran). ****Hilde Annine Hasselberg (sopran). *****Manuel Hofstätter (slagverk). ******Joshua Rubin (klarinett). *******Yumi Murakami (pikkolofløyte). ********Hans Gunnar Hagen (bratsj). *********BIT20 Ensemble
Ravello Records RR8011 (58 minutter)
Hvis Rebecka Sofia Ahvenniemis etternavn lyder finsk, skyldes det at det stemmer! Ahvenniemi ble født i Finland i 1982, men studier brakte henne fra Helsingfors til Berlin, New York og til slutt Bergen, som har vært hennes hjemsted siden 2004. Hun er utvilsomt en komponist med blikket festet fremover; stilen er modernistisk i noen av verkene – som de elektroniske verkene Banalala (2014) og Winds (2016) på denne platen – som er like mye lydskulpturer som musikk i seg selv. Ahvenniemi er også interessert i den politiske siden av det å komponere: i sin styreperiode i Norsk Komponistforening (2013-18) tok hun initiativet til prosjektet Nye stemmer som tar sikte på å sikre kjønnsbalanse i samtidsmusikken.
Verkene på Ravellos initiativrike nye plate viser mange sider av Ahvenniemis musikalske personlighet, fra kvasi-opera lyrisk uttrykk i Dada-aria (2016) eller den dekonstruerte Schubert-romansen Herz beim Spinnrade (2013), til kompakt satsutvikling i de to strykekvartettene, Wuthering Modes, not Moods (2017) og Tacit-Citat-Ion (2018, en omarbeidelse av en strykekvartett fra 2014), som begge fortsetter å klinge i øret lenger enn sin relativt korte spilletid. Korthet er en iøynefallende funksjon her, hvor det lengste stykket er kantaten for fem kvinnestemmer, slagverk og fixed media (fast fil – lyd festet til et spesifikt medium). Det osynliga barnet (2013; inspirert av en Mumitroll-historie) varer bare i 9:36 minutter. Det minste stykket er ni minutter kortere, 38 sekunder lange L’Operette d’Amour (2014), for slagverk, stemme og «elektronikk i loop».
De fleste stykkene tar imidlertid mellom fire og seks minutter, og mange har elementer av elektronikk eller fixed media. De instrumentale stykkene fungerer stort sett best, de med solist – Ode to a Tree (for klarinett, 2016), Lucia (for piccolofløyte, 2009) og A Song for Viola (2011) – spesielt, og alle som er akkompagnert av fixed media-elementer. Ikke alle stykkene er like vellykkede: Banalala og Det osynliga barnet høres begge for komplisert ut for sitt eget beste. Fremførelsene virker alle presist gjengitt og Ravellos lyd er svært god gitt bredden av ulike stemme- og instrumentkombinasjoner i disse elleve verkene, og (syv) innspillingslokaler over en fireårs periode.
TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
