The Alehouse Sessions
Musikk av O’Carolan, Purcell, i tillegg til tradisjonsmusikk
Barokksolistene; Bjarte Eike
Rubicon 1017 (54 minutter)
Premisset bak disse Alehouse Sessions er å gjenskape musiseringen som foregikk i engelske puber i det 17. århundre – på begge sider av Oliver Cromwells gledesdrepende styre – men presentert mer for sin musikalske livlighet enn for historisk nøyaktighet. Det er en berusende miks av folkesangere, tradisjonelle ballader og andre populære sanger, samt komponert scenemusikk fra datiden, alt arrangert av Bjarte Eike eller de åtte kollegene som spiller sammen med ham her. Barokksolistene har vært på turné med varianter av dette programmet siden 2007 (det er «under arbeid» – eller mer korrekt, i konstant utvikling), og jeg var så heldig å høre det i London i fjor i Globe Theatre, hvor publikum var elleville av begeistring. Du behøver ikke lytte til mye av denne innspillingen for å finne ut hvorfor: Den innledende «Wallom Green» (fra John Playfords 1651-samling The English Dancing Master) får deg opp på dansegulvet med sin rytmiske spenning, og den påfølgende «Curtain Tune» (fra Purcells Timon of Athens) er like smittende. Et annet Purcell-verk, sangen «Lead me» fra Bonduca, beveger seg fra noe som ligner en popballade fra vår tid, til en barokk chaconne, til en israelsk (eller russisk) folkemelodi – fargene skifter oftere enn en sint kameleons. Samlet blir dette en herlig uforutsigbar musikkmiks. De tre større innslagene – et hentet ut fra Playford, et som synes svakt nord-øst-atlantisk i sin opprinnelse, med melodier fra Norge, Skottland, Færøyene og Danmark, og det tredje satt sammen av kanadiske reels – virvler i hemningsløs heftighet, spilt med nervepirrende virtuositet og sikkerhet. I kontrast får shantiene følge av grynt og glade avbrytelser (men Jimmy!!). Dette er som når du lytter til en CD med spansk barokk, og det plutselig kommer en passacaglia eller et annet danselignende stykke som er tre ganger mer spennende enn resten! Her er det helt omvendt: Det er spenning i omtrent hver eneste takt, og de få rolige øyeblikkene er minneverdige og gripende, med masse humor i fugingen mellom dem. Kjempefestlig er det, og platen anbefales på det mest begeistrede.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
