THE VISION OF CLEOPATRA
Brian The Vision of Cleopatra;* ** Two Choral Pieces;* Fantastic Variations on an Old Rhyme; Overture: For Valour
*Claudia Boyle (sopran), Angharad Lyddon (mezzosopran), Claudia Hujckle (alt), Peter Autry (tenor); Kor** og orkester fra English National Opera, dir. Martyn Brabbins
Dutton Epoch CDLX 7348 (74 minutter)
Diskusjoner om musikken til den engelske komponisten Havergal Brian (1876–1972) domineres ofte av alt han oppnådde som gammel mann: 21 symfonier etter sin 80. fødselsdag. Mye mindre oppmerksomhet blir den musikken til del som han produserte i begynnelsen av sin 70 år lange karriere, ikke minst fordi mange komposisjoner, kanskje noen banebrytende, er gått tapt. Trolig var mange av dem i stor skala: tonesettinger av Salmene 68 og 137, et rekviem og et antall andre verk for kor og orkester, et betydelig antall orkesterpartiturer og mye annet – listen online er like lang som den er sørgelig, og ligger på www.havergalbrian.org, nettsiden til the Havergal Brian Society.
Et stykke som ikke var helt forsvunnet, men som likevel ikke kunne bidra mye til et bilde av den yngre Brian, var The Vision of Cleopatra, en kantate fra 1907 til en festivalkonkurranse. Den ble uroppført i 1909 – og dermed var det over: hele partituret og alle stemmene ble ødelagt i Blitzen (bombingen av London i 1940), bare vokalstemmen overlevde. Hundre år etter den ene fremførelsen gjorde komponisten John Pickard entré, da han i 2012 ble anmodet av the Havergal Brian Society om å rekonstruere orkesterpartituret. Pickard, (som også er professor i komposisjon og anvendt musikkvitenskap ved Universitet i Bristol), fant sine stikkord i andre av Brians orkesterverk på den tiden. Det er en forbløffende prestasjon. Det er helt overbevisende som et tidlig Brian-verk, og klarer likevel å illustrere de radikale skrittene han skulle til å ta bort fra Elgar-tradisjonen og andre i engelsk mainstream-musikk.
Eksotismen i Brians tonespråk høres øyeblikkelig. Det 40 minutter lange verket åpner med en «Slavedans» som fikk meg til å undres på om Brian allerede kunne ha kommet over Busonis teatermusikk til Gozzis Turandot i 1905; og gang på gang foregriper Brian Hollywoods Sinbad Sjøfareren-stemninger mange tiår senere. Pickards orkestreringer er overdådige, men også totalt idiomatiske og fulle av innfall, små melodisnutter kryper inn i øret og lagrer seg i minnet. Hans innsikt i Brians modne stil har brakt inn flere fargestrøk som er helt i samsvar med Brians senere språk: en stemme for bassklarinett, for eksempel, og oppfinnsom behandling av slagverket. The Vision of Cleopatra har noen opprivende voldsomme klimaks, som varsler om den glødende begeistringen i Symfoni nr. 4, Das Siegeslied, fra 1932–33 (skjønt de blir uttrykt i et språk som på alle vis er mer disiplinert). Sørgemarsjen på slutten av Cleopatra skulle også bli typisk for Brians uttrykk. Hvis en kopi av det opprinnelige partituret skulle dukke opp, ville det utvilsomt være forskjellig i detaljene, men i mellomtiden har Pickards gjenoppfinning av Brians teksturer produsert noe som klinger totalt autentisk, selv om det peker i en frodig sen-romantisk retning som Brian aldri tok – og det gjør Pickards prestasjon enda mer bemerkelsesverdig.
De tre mindre stykkene er fascinerende på egen hånd, selv om de er kjent fra tidligere innspillinger. «Requiem for a Rose», den første av Two Choral Pieces fra 1912, er diskret og gripende, og den andre «The Hag», den djevelske baksiden av mynten (der Brians kjappe musikk til teksten overvinner de kvinnelige korsangerne i the English National Opera Chorus). The «Old Rhyme» fra 1907 er Brians variasjoner over «Three Blind Mice», og Brian har 12 minutters helhjertet senromantisk moro med dem, komplett med orgel i den positive avslutningen. I konsertouverturen For Valour (1904) overgår Brian selv Elgar i en følelse av optimistisk nasjonal stolthet – men trekker seg ofte tilbake i prakt-øyeblikkene, som om han forutser blodbadet som skal bryte ut ti år senere. Fine fremførelser hele veien, innspilt akustisk (i en London-kirke), vel grottedigert for min smak. Uansett er dette en stor prestasjon.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
