TOMBA SONORA
Kritsin Bolstad Echoes & Shadows. Stilla. TRY. Mellom Skyene. Tomba sonora
Stemmeklang
Lindberg Lyd 2L-155-SABD (55 minutter; SACD and Blu-ray discs)
Komposisjon av musikk for spesielle bygninger og steder (og de menneskene som befinner seg der) er like gammel som musikken selv. Abbedissen Hildegard skrev spesifikt for nonnene og klosteret Bingen; Monteverdi hadde akustikken i St. Marcuskatedralen i Venezia i tankene i noen av sine religiøse verk – slik Giovanni Gabrieli hadde etter ham – og Benjamin Britten komponerte verk som kirke-fremførelser, eller til sin spesialbygde konsertsal, The Snape Maltings i Aldeburgh.
Alle disse verkene kunne selvfølgelig spilles andres steder, så det er uvanlig for en komponist å erklære at spesifikke verk «ikke kan oppnå sitt fulle potensiale noen annet sted». Komponisten som gjør dette er Kristin Bolstad og stedet er Vita, mausoleet til Emanuel Vigeland på Slemdal i Oslo. De fem motettene er innspilt der mellom 2009 og 2017 for fullstendig å tilpasses rommet i mausoleet, designet for å «utnytte de akustiske egenskapene i rommet». De to første er de lengste, Tomba sonora (2009), en atten minutters kantate for de fem stemmene i kvintetten Stemmeklang og fire celli. Bolstads spøkelsesaktige klanger beveger seg i isbre-tempo, og minner meg noen ganger om Ligetis motett Lux aeterna (minneverdig brukt som filmmusikk i Kubricks film A Space Odyssey, 2001). Tidvis føles Tomba sonora mindre som en fullstendig komposisjon enn som en gigantisk, stadig gjentatt kadens i et utdrag av en usett komposisjon – kanskje en metafor på Vigelands usedvanlige kunst som dekker alle vegger og tak i mausoleet.
Dette mønsteret gjentas i de følgende stykkene, som alle er uten akkompagnement: Echoes & Shadows, for bare to stemmer, Stilla og Mellom Skyene, begge for tre stemmer – alle skrevet i 2011 – og TRY, for hele kvintetten, skrevet i 2017. Bolstad selv synger i ensemblet og er med på alle sporene unntatt Stilla. Musikken er fascinerende, fremføringen er hypnotisk og vakkert innspilt i den bygningen den er skrevet for. Ikke desto mindre, skulle jeg gjerne hørt hvordan disse verkene ville lyde under andre akustiske forhold, for å se om det kunne lære oss noe om kvaliteten på de ulike fremføringsstedene. Som absolutt musikk, må det sies at det gjennom femti minutter kanskje ikke er tilstrekkelig musikalsk utvikling og variasjon til sammenhengende lytting, men element-kraften i verkenes enkelhet kan ikke benektes. Demonstrasjonskvalitet på lyden.
TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
