VILDE FRANG
Paganini Introduksjon og Variasjoner over‘Nel cor più non mi sento’ fra Paisiellos La Molinara, op. 38, I palpiti; Cantabile i D; Schubert Fantasie i C-dur for fiolin og klaver, D934; Rondo brillant i b-moll, D895; Schubert arr. Liszt og Oistrakh Valse caprice i a-moll; Ernst Grand Caprice sur ‘Le roi des aulnes’, op. 26
Vilde Frang, fiolin; Mikhail Lifits, klaver
Warner Classics 0190295419363 (75 minutter)
Jeg må innrømme at første gang jeg hørte Vilde Frangs spill på debutalbumet i 2009 med konserter av Prokofjev og Sibelius, var det sider ved hennes teknikk som ikke helt overbeviste meg. Ingen grunn til å bry seg med hva mine betenkeligheter var da – og herregud, som hun spiller nå! Denne fantastiske konserten demonstrerer at hun har modnet til en av de mest begavede og innsiktsfulle strykerne i verden i dag på de ti årene som er gått. Dette dyktig planlagte programmet avslører både en fenomenal teknikk og en skarp musikalsk intelligens. I åpningsvariasjonene viser hun en slående bevissthet overfor farger og teft for den musikalske fortellingen – hun får virkelig musikken til å tale. Å etterfølge Paganinis showmanship med den rolige verdigheten i Schuberts Fantaisie er et slags coup de theatre i seg selv, med klaveret som genererer bevegelsen under de lange, himmelstrebende linjene i fiolinen. Frang bærer sin virtuositet lett: hun graver seg ikke inn i notene sine som andre mer kraftfulle fiolinister kunne gjort, noe som gir fiolinmelodien i alle disse verkene en forfriskende, dansende luftighet. Et tegn på hennes musikalitet er en sterk pulserende sans som lar henne utfolde en melodisk linje med en grad av rytmisk frihet som er bemerkelsesverdig i sin spontanitet. Hun har åpenbart et ekte musikalsk partnerskap med Mikhail Lifits: du hører hvordan begge besvarer den andres spill i den foregående frasen, som om de nettopp har oppdaget musikken selv – og den friskheten kommuniseres direkte i disse spenstige fremførelsene. Lydingeniørene har gitt dem en umiddelbar og naturlig lyd også. Frang åpner CD-heftet med et essay om hvorfor hun har paret disse to komponistene; Tully Potter, internasjonal autoritet på strykere, fullender artikkelen med kommentarer om musikken. Recitalen ender med det som sies å være et ne plus ultra innen fiolinvirtuositet, Heinrich Ernsts Grand Caprice over Schuberts Erlkönig, hvor solofiolinen må stå for all aktiviteten i klaverstemmen, og dessuten antyde dramaet i sangteksten. Hvordan han gjør det er ufattelig – og hvordan noen fiolinist klarer for eksempel å hente ut guttens stemme i flageoletter over resten av den fryktinngytende vanskelige teksturen, er rent ut sagt forbløffende. Frang gjør det med tilsynelatende letthet – men hvis du ikke tror dine egne ører kan du får hjelp av øynene, siden Warner Classics har lagt ut en video av henne mens hun spiller den på YouTube. Med Lise Davidsen på Decca og Vilde Frang på Warner, har vi nå to norske kvinner på øverste topp innenfor sine områder.
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
