WALTER BRAUNFELS
Braunfels Fantastische Erscheinungen über ein Thema von Hector Berlioz, op. 25; Sinfonia brevis, op. 69
Deutsche Staatsphilharmonie Rheinlandpfalz, dir. Gregor Bühl
Capriccio C5354 (82 minutter)
Walter Braunfels (1882–1954) var ikke engang et navn for folk flest før Decca utga en innspilling av hans opera Die Vögel i 1996, som en del av sin «Entartete Musik»-serie med komponister hvis karrierer ble ødelagt av nazistenes tolv år ved makten – Braunfels var halvt jødisk. Jeg ble like forbløffet som noen: her var et verk av uimotståelig sødme som også var dypt bevegende – et hovedverk, bedømt etter de strengeste krav. Et kvart århundre er gått og det har frembrakt flere åpenbaringer, ikke minst med utgivelsene (fem CDer og en DVD) fra Capriccio som gikk forut for denne (alle innspillingene er foretatt i samarbeid med Deutschlandfunk Kultur) – Braunfels Grosse Messe (C5267) og en konsert med utvalgte sanger (C5251) inneholder stor musikk.
Braunfels muse er generøs, og enda så tiltrekkende musikken her er, gjør bare lengden på disse to verkene denne utgivelsen til noe for spesialistene fremfor den gjengse tilhører. Det er tolv av Fantastische Erscheinungen – variasjoner – über ein Thema von Hector Berlioz, innledet av Introduksjon og etterfulgt av en finale; Berlioz-temaet er Sangen om loppen, «Une puce gentille» fra Fausts fordømmelse – og det hele varer uvanlige 51:29 (ikke at Capriccio gir tidsangivelser noe sted). «Erscheinungen» er en serie fantasier mer enn et formelt sett av variasjoner, og viser Braunfels, tidlig i sine 30-år (verket ble skrevet i 1914-17), som nyter de uendelige kombinasjonene som orkesteret byr ham, og ikke har det travelt med å avslutte. Det er ekko av Berlioz selv her, ikke minst i orkestreringens klarhet, av Brahms, og spesielt av Richard Strauss, som spilte hovedrollen i tysk musikk på den tiden. Jens Laursons artikkel i CD-heftet mener at en kvasi-symfoni kan utleses i disposisjonen av verket som helhet, men det er ikke egentlig nok kontrast her til det – og det er avgjort ikke nok kontrast til å opprettholde et essay på 51 minutter; det ville vært mer fornuftig å kutte ned variasjonene til to adskilte sett, noe lignende Brahms’ Paganini-variasjoner. Og denne innspillingen restaurerer endatil en niende variasjon, utelatt i verkets tidligere fremførelseshistorikk.
Med nesten 31 minutters varighet er Braunfels’ Sinfonia brevis litt misvisende. Egentlig er dette en fullverdig firesatsig senromantisk symfoni, og i likhet med Fantastiche Erscheinungen rommer den mye herlig musikk, men får ikke samlet delene til en helhet. Verket viser samme åndfulle generøsitet som Berlioz-variasjonene, men det synes som om Braunfels, da han komponerte dette bare tre år etter slutten på andre verdenskrig, var et menneske med en knust sjel. Den altoverveiende stemningen er mørk, til og med fortvilet, og til tross for sporadiske glimt av energi og lys, virker musikken som en elegi for den verdenen nazistene hadde ødelagt. Den ettertrykkelige, strålende tonaliteten i tidligere verk har trukket seg for en flytende dissonans som bare motvillig søker tonal oppløsning. Musikalsk har verket i det minste noe til felles med Pfitzners sene stil (han var en brennende tysk nasjonalist og støttet paradoksalt nok nazistene, skjønt han aldri var et aktivt partimedlem). Begge menn så sin verden utslettet.
Fremførelsene virker helt tilstrekkelige på meg, og innspillingen fanger detaljene i Braunfels intrikate fargerike kontrapunkt, spesielt i Fantastische Erscheinungen. Selv om ikke Capriccio gir oss tidsangivelser, rommer albumet som helhet velfylte 82 minutter.
TEKST MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
