RUSSISK DRAMA PÅ SITT BESTE
Mer enn 50 år er gått siden den engelske koreografen John Cranko koreograferte balletten Onegin. Det skjedde i 1965, fire år etter at han var blitt sjef for ballettkompaniet i Stuttgart.
Ballett
John Cranko
Nasjonalballetten
ONEGIN
Den Norske Opera & Ballett
Musikk: Peter Tsjakovskij/ Kurt-Heinz Stolze
Dirigent: Andrea Quinn
ANMELDT AV FREDRIK RÜTTER
FOTO JÖRG WIESNER / DEN NORSKE OPERA & BALLETT
Toppfoto: Tatjana og Onegin. (NB: Danserne på bildene er til dels andre enn dem som omtales i kritikken).
Terningkast 5
Mer enn 50 år er gått siden den engelske koreografen John Cranko koreograferte balletten Onegin. Det skjedde i 1965, fire år etter at han var blitt sjef for ballettkompaniet i Stuttgart. Der hevet han hele kompaniet til et av Europas beste, mye takket være sine fantastiske helaftens balletter. De danses fremdeles over hele den vestlige verden. Selv døde han uventet og brått, bare 45 år gammel, på et fly da kompaniet var på vei hjem etter en meget vellykket turne i USA.
Mange av danserne klarte ikke å fortsette i Stuttgart etter den tragiske hendelsen. Cranko hadde vært som en far for dem. Noen ble, og de klarte å videreføre arven. Stuttgartballetten befinner seg fremdeles blant de beste i Europa. En av dem som ble, var Reid Anderson. Han er i dag ballettsjef i Stuttgart, og det er også han som er ansvarlig for Onegin-iscenesettelsen på Den Norske Opera & Ballett. Det er en stor tre akters klassisk ballett som få koreografer i dag er i stand til å levere.
Nærmere 30 dueller for Pusjkin
Når Operaens hovedteppe heves, vises et mellomteppe med et stort portrett av Aleksandr Pusjkin, og årstallene 1799-1837. Pusjkin selv ble drept i en duell, og det var den siste av nesten tredve han deltok i. Med andre ord: dueller visste han alt om. Historien om Jevgenij Onegin skrev han mellom 1825 og 1832.
Allerede i starten av balletten ser vi konturene av hvordan Cranko bygger denne balletten. Han veksler mellom store ensemblescener og intime, fortrolige soloer og pas de deux’er som stiller de involverte i relasjon til hverandre. Alle de tre aktene starter med store ensemblescener i hagen eller i vakre ballsaler, mens siste del av akten er med bare to eller tre aktører. Det skaper store kontraster.
Balletten begynner ute i haven en vakker solskinnsdag. Fru Larina (Caroline Roca), mor til Olga (Miharu Maki) og Tatjana (Eugenie Skilnand) sitter og syr på en kjole. Livet er fredfylt og det er mye latter rundt bordet. Tatjana, helt oppslukt i bøkenes verden, deltar ikke i syingen; det er tydelig at kjoler opptar henne lite, mens søsteren Olga elsker dem. I denne idyllen trer hennes forlovede Lenskij (Lucas Lima) inn og han introduserer en venn, Onegin (Philip Curell). Han er kommet på besøk fra storbyen bare for å søke en forandring i livet.
Lenskij danser en vakker solo for sin forlovede, før de smelter sammen i en lang myk pas de deux, der Cranko repeterer brokker av koreografien og skaper gjenkjennelighet. Maki og Lima står godt til hverandre, de er et vakkert ungdommelig par.
Forelskelsens overveldende kraft
Da er det Tatjana og Onegins tur til å møtes i samdans. Onegin kjeder livet av seg, landsbygda er oppskrytt, men han byr naa Tatjana opp til dans. Skilnand viser at hun ikke helt forstår hvordan hun skal tolke situasjonen dem imellom. Første gang han tar i henne får hun synlig nytt liv, hun går nesten i oppløsning. Forelskelsen griper tak i henne med overveldende kraft.
Før Tatjana legger seg denne kvelden. skriver hun et langt brev til Onegin hvor hun uttrykker sin kjærlighet til ham. Hun sovner, og i drømmene trer han inn gjennom speilet til henne. De danser en intrikat pas de deux med mange flotte løft, og det bruser sterke følelser mellom dem.
Det er bare en drøm, og virkeligheten neste dag skal bli en helt annen. Da Onegin treffer Tatjana, overser han henne og legger en kabal i stedet. Når han ser sitt snitt leverer han hennes brev tilbake, men hun vil ikke ta imot det. Da river han det i stykker, og starter en enorm flørt med Olga som blir meget fascinert av ham. Lenskij blir fortvilet, og han ender med å utfordre Onegin til duell. Lenskij ankommer duellplassen først, og danser en vakker langsom solo. Lima gir et sterkt inntrykk av at han innerst inne vet hvordan det kommer til å ende. Onegin, Olga og Tatjana forsøker å overtale Lenskij til å droppe duellen, men han avslår, og når duellen er over, ligger Lenskij igjen på valplassen.
Heftig kjærlighetsscene
Mange år er gått når teppet heves til tredje akt. Tatjana har giftet seg med fyrst Gremin (Alberto Ballaster), og Onegin har forsøkt å flykte fra seg selv gjennom mange år i utlendighet. I det øyeblikket han ser igjen Tatjana skjønner han hvor mye han elsker henne. Han sender henne et brev hvor han uttrykker sine følelser, og om kvelden, da fyrst Gremin reiser bort, oppsøker han Tatjana i hennes budoar.
Dette møtet må være en av de heftigste kjærlighetsscenene som finnes i klassisk ballett. Cranko har her skapt nok en fantastisk pas de deux hvor de to rives mellom grenseløst begjær og hengivenhet, og i Tatjanas tilfelle lojalitet overfor sin mann. I denne scenen danser Skilnand og Curell helt praktfullt. De gir alt de har, med en energi og intensitet som er eksepsjonell. Koreografien er intrikat og teknisk krevende, og det ene store, kompliserte løftet avløser det andre. Ingen av dem lar teknikk eller annet komme i veien for følelsene; det er som i en vulkansk storm. Tatjana vet at det er umulig å leve ut disse følelsene i et liv, og det gir Skilnand det fineste uttrykk for. Hun må ta det vanskeligste valget i sitt liv, og gjør mot Onegin det han gjorde mot henne: hun river hans brev i stykker og sender ham på dør. Det er et hjerteskjærende øyeblikk.
Ensemble og orkester
I ensemblescenene, som har mye russisk karakter i seg, danser corps de ballet med energi og mye godt humør, og de viser at Nasjonalballetten i alle ledd holder en høy kvalitet. Orkesteret, under utmerket ledelse av Andrea Quinn, yter Peter Tsjaikovskij all ære. I de store orkesterpartiene trår hele orkestergraven til og fyller hver eneste tone med kraft og fylde. I enklere partier, der kanskje bare spede pianotoner sendes ut i salen, bygger orkesteret opp under koreografien, og hjelper og løfter danserne til å yte sitt beste.
