SIMON RATTLE DRØMMER OM NY KONSERTSAL

Efter 15 år i Berlin vender den britiske stjernedirigenten Simon Rattle tilbake til London, der han overtar som sjefdirigent for London Symphony Orchestra.

---

TEKST: BJARNE NØRUM. Oversatt fra dansk av Mona Levin.
TOPPFOTO: LSO / Tristram Kenton. 61-årige Sir Simon Rattle vender hjem til Storbritannia fra Berlin når han i september overtar dirigentstokken for London Symphony Orchestra.

---

Sir Simon Rattle, dirigenten med den karakteristiske grå krøllede manken, vil fremover ha sitt tilholdsted i Londons Barbican Centre, som er London Symphony Orchestras hjem. De har klart å lokke ham tilbake fra Berlin, der han siden 2002 har stått i spissen for Berliner Philharmoniker. Det var ikke minst den potensielle utsikten til en ny toppmoderne konsertsal til opp mot tre milliarder kroner som fikk ham til å ta skrittet. Siden 1982 har det 113 år gamle orkesteret holdt til i Barbican Centre. Men det som for 35 år siden var toppmoderne, kan ikke lenger holde følge med kravene fra et internasjonalt orkester.

– Vi kan gjøre mye herlig i Barbican. Men det står også klart for oss at 20 prosent av det klassiske repertoaret ikke lenger kommer til å fungere der. Vi innser at orkesteret har bruk for et nytt hjem, og nå er det ikke lenger et spørsmål om vi skal ha et nytt hjem, men når, sier Simon Rattle på et pressemøte i London.

Han nevner store verk av Richard Strauss og Hans Werner Henze som eksempler på hva det ikke er fysisk plass til i Barbican, og hvor den mange ganger større Royal Albert Hall vil være bedre. Planene er allikevel  et splitter nytt senter for musikk i forbindelse med det eksisterende Barbican-komplekset.

Simon Rattle peker blant annet på at selv om orkesteret har et stort amatørkor, så er det ikke plass nok til at koret kan være med på scenen i verk som krever fullt symfoniorkester. Det er heller ikke plass til semi-teatrale fremføringer.

 

Ti dager lang britisk fest
På pressemøtet presenterte den 61-årige briten, født i Liverpool, hva som står på programmet når han overtar orkesteret i september.

Åpningen skal arte seg som en ti dager lang britisk fest under tittelen This is Rattle, og den vies hva orkesteret selv kaller «det beste av britisk musikk». Her er verk av nålevende komponister som Thomas Adès, Harrison Birthwhistle og Oliver Knussen, samt et nytt verk komponert spesielt for anledningen av et av de nye kvinnelige navn på den britiske komponistscenen, Helen Grime.

– London Symphony Orchestra har vært en fortropp for og har støttet britisk musikk siden stiftelsen. Det var en opplagt måte å innlede sesongen på, og vi kommer fra nå av til å starte hver sesong med å gå inn i den gullgruven som er britisk musikk. Jeg synes det er viktig å sette verk som Elgars elskede Enigmavarriasjonene sammen med verk av en ny komponist, som Helen Grime, sier Simon Rattle, som også er klar over at den første sesongen blir litt av et maratonløp.

– For jeg gjør jo det vanvittige som jeg har lovet aldri i mitt liv å gjøre, nemlig å lede to orkestre på samme tid, sier han med henvisning til at han i det første året i London fortsatt vil være sjefdirigent i Berlin.

Ekstraordinære steder
Noe Rattle vil ta med seg fra Berlin, er ideen med å rykke orkesteret ut av sine sedvanlige trygge rammer i de store konsertsalene. I Berlin skjedde det med en konsert i den nå stengte flyplassen Tempelhof, hvor publikum var inne i orkesteret. I London har han kastet sin kjærlighet på den store turbinhallen i kunstmuseet Tate Modern.

– Jeg var der for tre år siden med min sønn, og så muligheten. Hele tanken er å finne ekstraordinære steder hvor vi kan skape ekstraordinære musikkopplevelser.

Det skjer i 2018, når hele 120 musikere – fordelt på tre orkestre – fremfører Gruppen, Karlheinz Stockhausens mesterverk fra 1957. Her kommer publikum også til å være på gulvet i den store turbinhallen  sammen med musikerne, og dermed få en annerledes totalopplevelse.

Selv om musikken er i fokus, så gir Brexit også grunn til bekymring hos den internasjonalt orienterte dirigenten, og han forutser fremtidige mareritt med å sikre visa til musikere og med å arrangere reiser.

– Vi er et høyst internasjonalt orkester med en lang rekke forskjellige nasjonaliteter. Vi er nødt til å gjøre det beste ut av det, men det blir vanskelig og kommer til å bety mer arbeid, advarer Simon Rattle.

Eksilkomponister
På samme politiske banehalvdel, ønsker han å fokusere på forfulgte komponister som måtte flykte til sikkerhet i USA under andre verdenskrig. Som alltid med Simon Rattle bygger en liten anekdote opp til forklaringen.

– Da jeg begynte å arbeide med Wiener Philharmoniker, jeg dirigerte Mahlers 9., tigget jeg lydteknikerne om å smugle ut et bånd med opptaket. Men de hadde tatt den opp over en innspilling av Das Lied von der Erde, som du fortsatt kunne høre under. Mahler hadde aldri selv muligheten til å høre Das Lied, den 9. eller 10. symfonien. Og jeg hørte to av dem simultant. Det fikk meg til å tenke over hvilke verk komponister komponerer mot slutten av sine liv, sier Simon Rattle, som så kikket på de siste verkene til en rekke komponister.

– Tanken falt på Belá Bartók, og dermed på året 1945, da han skrev sin Konsert for orkester. Og her kommer noe som kunne være et spørsmål fra Trivial Pursuit. Bartók var den første sivile som fikk penicillin. Det ble bare gitt til amerikanske soldater, men Serge Koussevitsky fra symfoniorkesteret i Boston, overtalte hæren til å la Bartók få medisinen med begrunnelsen «jeg har denne ungarske komponisten som skriver et stort verk for meg, og som holder på å dø». Og det var bare behandlingen som holdt ham i live lenge nok til å komponere konserten ferdig, forteller Simon Rattle.

Genesis Suite
Programmet med Bartók rommer også et annet spesielt verk, Genesis Suite, inspirert av Første Mosebok. Det ble skrevet til en radiofremføring, og er komponert av syv temmelig fattige eksilkomponister som arbeidet med filmmusikk i Hollywood. Bakmannen var den amerikanske Nathaniel Shilkret, og de mest kjente komponistene var to som avskydde hverandre – østerrikeren Arnold Schönberg og russeren Igor Stravinsky, den sistnevnte var utestengt fra Russland fra 1916.

– Det er syv helt forskjellige og ekstraordinære verk, og vi presenterer det jeg tror er den første oppføringen av Genesis i Storbritannia, sier Simon Rattle, som også bebuder en storstilt feiring av 100-året for Leonard Bernsteins fødsel. Londonsymfonikerne vil ikke bare fremføre hans tre symfonier, men også en konsertutgave av musikalen Wonderful Town. Et annet høydepunkt er 100-årsmarkeringen for Finlands selvstendighet. Den byr på flere finske dirigenter, solister og ikke minst Europa-premieren på et nytt verk av Esa-Pekka Salonen.

---

2 kommentarer til “SIMON RATTLE DRØMMER OM NY KONSERTSAL”

1. Når kommer historien om Berlinernes forhold til Rattle etter Karajan?

   Logg inn for å svare

2. Har nettopp hørt og sett gjennom et av Rattle-prosjektene i Berlin, Mattheuspasjonen med Peter Sellars som teaterregissør, 2013. Et sjokk!!!!!
   En uforståelig konsentrasjon omkring evangelisten, med påfallende fysisk kontakt, kropps-stryking og klemmer, på podiet – og filmatisk fokusering på hans mimikk som får meg til å spørre: Er det han som skal være Jesus her?
   Forstyrrende!!!

   Logg inn for å svare

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Du må være innlogget for å kunne kommentere.