SIR SIMON RATTLES TO SIDER
Konserthus for enhver pris? Norman Lebrecht ser på spørsmålet fra flere sider, også når det gjelder dagens økonomiske situasjon i Europa.
AV NORMAN LEBRECHT
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
FOTO: Sir Simon Rattle dirigerer London Symphony Orchestra. Cop. Tristram Kenton /Warner
I likhet med Theresa Mays trippel-nedstemte Brexit-deal, fortsetter The London Symphony Orchestra å presse frem sine planer om virkeliggjøring av et konserthus til en pris ingen tror på, og som det ikke foreligger noe tydelig finansielt fundament for. Som Ms May, stoler LSO på at venner i media kan lukke øynene for den offentlige mening om store svarte hull i planen, og håper at fremdriften alene skal bære den gjennom mot all fornuftig logikk. Og likevel skjønner man hvorfor de fortsetter å drive på.
LSO lovet Sir Simon Rattle å bygge et nytt konserthus for ham hvis han undertegnet kontrakt som musikksjef etter at han forlot Berlin-Filharmonien. LSO-musikerne vet bedre enn noen andre hva Barbican-sentrets elendige akustikk har kostet dem gjennom årene i musikalsk sammenheng og selvrespekt, en syk klang som bare ble marginalt bedret av en akustisk ombygging til rundt 350 millioner kroner. Musikerne hevder, helt korrekt, at et orkester i verdensklasse trenger en sal i verdensklasse. Barbican kommer aldri til å egne seg bedre til formålet enn et hvilket som helst annet atombomberom. I normale tider kunne LSO-saken hatt gjennomslagskraft.
Brexit-monsteret
Dessverre for orkesteret er timingen deres helt feil. Brexit – det altoppslukende monsteret i britisk politikk – har tørket ut alle mulige statlige reserver til prosjektet. Bankene i City, som kunne blitt overtalt til å støtte byggingen av et nytt konserthus for syns skyld, har alle pilt av gårde til Frankfurt, og i Storbritannia har folkelig toleranse for elite-distraksjoner aldri vært lavere. Likevel presser LSO på.
I januar publiserte orkesteret arkitekttegninger av en moderne «terrasse»-sal, etter mønster av Herbert von Karajans Philharmonie i Berlin, og i senere tid benyttet til et konserthus på et tidligere industriområde i Paris (kostet nesten fire milliarder kroner, dobbelt så mye som budsjettert) og ett i Hamburg (kostet nærmere åtte milliarder, elleve ganger over budsjett). LSO ber oss tro på at det foreslåtte nye huset i hjertet av City of London ikke kommer til å koste et øre mer enn i underkant av tre milliarder, alt klappet og klart.
Konserthus er dyrt!
Selv i vår «falske nyheter»-tid satte folk frokosten i halsen etter Times’ overskrift «£288 millioner er valuta for pengene for et konserthus, og det kommer ikke til å koste deg et øre». Tittelen sto over av en kommentar av Richard Morrison, en musikkritiker som også er LSOs offisielle historiker. Han hevder at «etter dagens standard er £288 millioner nesten ingenting for et konserthus». Det stemmer. New York Philharmonic trakk seg ut av en ombygging av Avery Fisher Hall i fjor, da omkostningene syntes å anta samme dimensjoner som Trumps Mexico-mur.
Terrassedesignets svakheter
Men la oss glemme pengene og se på detaljene. Akustikeren som er hyret inn til London-salen er Yasuhisa Toyota, en japansk trollmann som tegnet den fabelaktige Walt Disney Hall i Los Angeles, og senere den problemfylte Elbphilharmonie i Hamburg. Der klager nå musikere over svarte hull på scenen og Jonas Kaufman ble nylig ble skjelt ut av publikummere som ropte «vi hører deg ikke!»
Arkitekter åpner nå øynene for terrasse-designets svakheter. En britisk arkitekt, Rob Harris, hevdet i et konferanse-innlegg at hans fagfeller forsøker å stappe for mange publikummere bak konsertpodiet for å skape en illusjon av fellesskap på bekostning av klarhet. Menneskekropper motarbeider klanglig gjennomsiktighet. Hamburg har mye justering foran seg før huset kan regnes blant verdens store saler. Paris endrer fortsatt. Og LSO må antagelig rive i stykker sin nåværende plan et par-tre ganger før de oppnår et anstendig resultat.
By mot land
Men la oss anta at alt går som planlagt. La oss innbille oss at Lotto slår til med en milliard og at de siste gjenværende bankene i Londons finansdistrikt graver opp resten av pengene. La oss drømme om at fem år etter Brexit kommer Sir Simon Rattle til å innvie Londons nye fem milliarders konserthus til fanfarer som er bestilt av ni kvinnelige komponister. Et stort skritt for menneskeheten, kanskje, men hvordan blir stemningen i Newham, eller Rotherham, eller Oldham, noen av de fattigste delene av Storbritannia? Newham er bare en kort busstur fra det mulige nye huset. En av grunnene til at steder som Rotherham og Oldham stemte for Brexit, er fordi innbyggerne der ble fortalt at alle fordelene ved medlemskap i EU bare kommer hovedstaden til gode.
Som musikksjef i Birmingham, brukte Rattle de første årene av sin karriere til å angripe London for å ha sugerør i de kulturbudsjettene som burde kommet hele England til gode. Et flunkende nytt konserthus i London vil være en personlig helomvending for dirigenten. For et par måneder siden spaserte jeg gjennom deler av Liverpool, Rattles hjemby, og så en grad av nød – falleferdige bolighus, uhyggelig arbeidsløshet, ansikter uten håp – som på Dickens’ tid. Resten av England kommer til å forbanne et nytt konserthus i London. Hvis rundt seks milliarder kroner skal gå med, kan mange tenke seg bedre investeringer rundt omkring enn i Rattles nye terrassehus.
