SVENSKE TILSTANDER
Det rapporteres at norsk musikkeksport er for oppadgående. En mindre påaktet del av eksporten, er den av orkesteradministratorer. I Göteborg finner vi to av dem.
TEKST OG TOPPFOTO HILDE HOLBÆK-HANSSEN
Sten Cranner og Mette Berntzen bestyrer henholdsvis Göteborgs Symfoniker og orkesteret i GöteborgsOperan. Det har de gjort ganske lenge. Sten Cranner har vært Verkställande Direktör och Konstnärlig Chef, som det heter på de kanter, i tre år, men har vært ansatt i ulike stillinger i tilsammen tolv. Mette Berntzen har hatt sin stilling som orkestersjef i elleve.
– De blir nok ikke kvitt meg før jeg går av med pensjon, smiler Mette Berntzen, – men da har jeg tenkt å flytte hjem til Oslo. Det er spennende å jobbe i et operahus, mer spennende enn bare å drive med konserter. Huset lever – hele døgnet. Her er mange yrkesgrupper representert og det skapes hele tiden. Min jobb er å sørge for at musikerne er på plass. Et operaorkester må tilpasse seg, og det er en krevende tjeneste.
Fra Vårofferet til Phantom of the Opera
Mens man i Norge omtaler hver operaforestilling som en kostnad, har man i GöteborgsOperan ikke råd til å la salen stå tom. De har forestillinger de aller fleste kvelder. Lønnsforskjellene mellom de to landene er stor og musikeravtalen i Göteborg er ikke så generøs som den i Oslo. Her spilles det hver helg – i Oslo har musikerne krav på syv frihelger i sesongen. For å sikre inntjeningen, setter man i Göteborg opp en stor musikalproduksjon, som går gjennom hele sesongen. Årets musikal, Phantom of the Opera, skal spilles hele 90 ganger, hvorav tolv dobbeltforestillinger på lørdager. I tillegg spilles et stort opera- og danserepertoar. (Jfr. KMs presentasjon av sesongen 2017-18.)
Den statlige finansieringen av kulturinstitusjoner kanaliseres i Sverige gjennom regionene, hvilket i dette tilfellet er Västra Götaland. Takket være musikalsatsingen er GöteborgsOperan den svenske kulturinstitusjonen som har høyest egenfinansiering på ca. 27 prosent.
– For meg er utfordringen å sørge for at alle forestillinger har samme nivå; at nummer 90 er like god som premieren. Jeg føler også ansvar for å motivere musikerne til hele den stilbredden som forventes. I høst skal vi på konsertturné med Mozarts Klarinettkonsert og en Beethovensymfoni. Dagen etter Phantom of the Opera kan de spille Vårofferet, der orkesteret er på scenen og følger dirigenten på en skjerm. Dette er fleksible musikere!
Orkesteret sitter på scenen under GöteborgsOperans versjon av Vårofferet. Foto: Mats Backer.
Gode samarbeidsforhold
Mette Berntzen er utdannet klarinettist og har lang erfaring både som musiker og pedagog. Hun kom til Göteborg fra stillinger som dekan på Avdeling for kunstfag ved Høgskolen i Agder, undervisningsinspektør ved Bærum kommunale musikkskole og til slutt dekan på Operahøgskolen i Oslo.
– Er det forskjell på å lede i Norge og Sverige?
– Sverige er mer konsensuspreget enn Norge. Det er en sterkere samarbeidsmodell mellom de ulike fagforeningene og ledelsen. For å få en stab på ca. 500 til å fungere, har representanter for klubbene, personalavdelingen og ledelsen månedlige møter. En ting man er veldig opptatt av her, er risikobedømming, som inngår i all planlegging. Det kan jeg ikke huske at ble tatt i betraktning i Norge.
Med tunge kulisser hengende over scenen, og orkestergrav man kan falle ned i, er det nok flere risikomomenter på et musikkteater enn andre steder. Men risikobedømmelse omfatter også mindre dramatiske ting som lyd og hørsel. Det er mye høy lyd i en opera.
Fra tubavikar til direktør
Sten Cranners ansvarsområde i Göteborgs Konserthus er mer omfattende. Han er sjef for både orkester og hus. Der har han bokstavelig talt gått gradene: Han har vært tubavikar, orkestersjef, planleggingssjef før han fikk fast stilling som administrerende direktør og kunstnerisk leder. Han har også vært orkesterregissør og prosjektleder i Oslo-Filharmonien, daglig leder for storbandet Oslo Groove Company, samt produsent for slagverkensemblet SISU og samtidsensemblet Cikada. Mellom arbeidsperiodene i Göteborg, var han direktør i Bergen Filharmoniske Orkester fra 2006 til 2010.
– Som tubaist i Göteborg var jeg blant annet med på å urfremføre (i moderne tid) den komplette scenemusikken til Griegs Peer Gynt (basert på noter funnet i ulike arkiver) med Neeme Järvi i Barbican i London i 1992. Solister var Barbara Bonney, Håkan Hagegård, Knut Buen og Max von Sydow. Göteborgs Symfoniker rakk både nyfremføring og plateinnspilling før noe norsk orkester, sier han med et snev av stolthet.
Utvekslingskonserter
– Jeg har nok stor makt, forklarer han om sin posisjon, men kan jo sparkes når som helst hvis jeg ikke gjør jobben. Men det gir også store muligheter. Dette er Nordens største symfoniorkester. Vi er nasjonalorkester, og utgjør sammen med Kungliga Filharmonin i Stockholm og Sveriges Radios Symfoniorkester «de tre store». Vi har tett samarbeid, direktørene møtes månedlig og vi har utvekslingskonserter. Da besøker vi hverandres konserthus uten å betale annet enn reise og hotell, mens vertsorkesteret beholder billettinntektene. Vi har et tilsvarende samarbeid med Danmarks Radios Symfoniorkester og håper å få det med Oslo-Filharmonien også. 10. mars besøker vi Den Norske Opera & Ballett, med Hélène Grimaud som solist i Beethovens Klaverkonsert nr. 4, Richard Strauss’ Rosenkavaler-suite og Sibelius’ 4. Symfoni. Da får vi også presentert vår nye sjefdirigent, Santtu-Matias Rouvali for et norsk publikum.
Kultur trekker kompetanse
En viktig trivselsfaktor for en orkesterdirektør er trygg økonomi. Det har Sten Cranner i Göteborg, og mener han har gode forutsetninger for å løse det et orkester skal gjøre.
– Orkesteret er et aksjeselskap som er heleid av Västra Götalands Region, som strategisk satser på kunst og kultur som attraksjonsverdi.
For å få leger til Sahlgrenska Sjukhuset og ingeniører til industriforetakene i området, må et betydelig kulturtilbud være på plass. Men de passer nøye på hva vi gjør, forklarer Cranner.
– De holder armlengdes avstand på det kunstneriske, men er nøye på at vi har orden i administrative systemer og regnskaper. De er opptatt av hvordan pengene brukes, hvor mye som går til representasjon, hvordan vi praktiserer likestilling, tilbudet til barn og unge, mangfold osv.
– Vi følger opp så godt vi kan. Nå skal vi i gang med en konsertserie som heter Relaxed Performance. Konsertformen er rettet mot de som av ulike årsaker er redd for å forstyrre på våre ordinære konserter, for eksempel personer med en funksjonsnedsetting som gjør at det alltid blir litt lyd. Så kan de som vil ha stillhet komme på andre konserter, smiler Cranner.
Eier av eget hus
Som eier av konserthuset, går inntektene fra restaurantdrift og utleie til orkesteret; nettoinntekten er på rundt fem millioner årlig. En stor fordel å være herre i eget hus, med andre ord – i tillegg til å ha førsterett til konsertsalene.
– Jeg må også nevne vår hovedsponsor gjennom 33 år, Volvo. De har nettopp høynet sitt bidrag med ti prosent. Og de tar virkelig ut potensialet: De er alltid til stede på konsertene. Da vi var på Kina-turné i 2015, sendte de med en XC-90-modell, som de brukte konsertene til å lansere i Kina. De har også spilt inn en reklamekampanje for modellen V40 i konserthuset med den svenske dirigenten Marie Rosenmir i «hovedrollen». En av lydinnstillingene i den nye 90-serien er også «modellert» etter akustikken i konserthuset. Inntekter som dette gir oss stor kunstnerisk frihet, som da vi for eksempel under innsettelseskonserten til Rouvali kunne invitere det 80 mann store mannskoret Orphei Drängar fra Uppsala, avslutter Cranner.
Gode svenske tilstander
Bare et par timer sør for Svinesund opplever våre to eksport-administratorer ganske annerledes økonomiske og administrative forutsetninger, konsensusidealer og risikovurderinger, der er beslutning er beslutning og omkamper ukjent. Svenske tilstander kan høres forlokkende, sammenlignet med hva norske, pensjonstyngede musikkinstitusjoner gir uttrykk for.
