Synne Skouen, komponist

ARTIKKEL: Da Synne Skouen kom til Wien i 1969 for å studere musikk og komposisjon, ga en av hovedlærerne hennes høylytt uttrykk for hva han mente om kvinner og komponering: bare bortkastet tid og energi. Tiden i Wien kan ikke ha vært helt bortkastet. Skouen komponerer for fullt fremdeles, og er i disse dager klar med sin første CD.

Selv om Synne Skouen passerte seksti i antall år i august, ser hun ikke på denne utgivelsen som en markering av tallet. Hun har aldri vært opptatt av feiringer, og ser heller at denne utgivelsen er en naturlig forlengelse av hennes virke – og det startet tidlig. Hun spilte piano som ung, og begynte tidlig å komponere.

Det var heller ikke noe merkelig å være komponist da hun var barn. Familien hadde nærkontakt med Maj og Gunnar Sønstevold, to sterke personligheter, som begge skrev musikken til bl.a. filmene som Synnes far, Arne Skouen skapte. Gjennom Maj Sønstevold erfarte hun at det var mulig å være kvinne og komponist, det var ikke noe merkelig i det hele tatt.

Elektronisk musikk

Ikke bare mente læreren i Wien at Synne Skouen kastet bort sine ungdomsår ved å studere komposisjon, hun våget heller ikke selv å si høyt hva hun studerte. Til å begynne med sa hun derfor at hun studerte musikkteori, men det sluttet hun med da hun kom i kontakt med den elektroakustiske musikken.

– Jeg kom inn i et elektronisk studiomiljø ved musikkhøgskolen i Wien, hvor de klippet og limte til den store gullmedalje, og det var moro. Det gode med det var den korte veien fra idé til klingende resultat. Det var også i dette studioet jeg lærte meg å sette pris på lydteknikere. Gode lydfolk er verd sin vekt i gull, de kan sammenlignes med høyt kvalifiserte musikere

Kritiker og kultursjef

Før hun dro til Wien, rett fra artium, fikk Synne Skouen et sommervikariat i daværende Arbeiderbladet. Sommervikarene ble tatt godt vare på, og hun fikk nok et ben å stå på, journalistikken. Den skulle vise seg å bli god og ha med videre.

I Arbeiderbladet skrev hun også om musikk, og etter fullført bacheloreksamen i Wien, og påbegynt diplomstudiet ved musikkhøgskolen i Oslo, ble hun ansatt som musikkanmelder i Arbeiderbladet. Det gjorde daværende rektor ved musikkhøgskolen, Robert Levin rasende. Han mente at det ikke gikk an at en elev ved skolen kunne komme til å skrive anmeldelse av skolens lærere. Synne mente og mener på sin side at den skal tidlig krøkes som god kritiker skal bli, men i ettertid tror hun nok at hun selv var den som lærte mest av å være kritiker.

I kritikergjerningen fulgte hun et råd forgjengeren Klaus Egge ga henne: “Stol på det du selv har hørt, og skriv det, men ikke gjør det i mer enn ti år.” For sin del hadde han holdt på i nesten tredve, og mente han ble så selvkritisk av det.

– Ett råd jeg ikke helt klarte å følge, fikk jeg av min mentor og professor, komponisten Finn Mortensen. ”Husk alltid å ha et orkesterstykke i ovnen”. Orkestermusikken er en hovedstamme, og fra det kan du alltid finne mange stiklinger som kan gi andre stykker. Mortensen sa også: “Når du skriver for orkester, pass på at du – i hvert fall de første gangene – skriver ut alle stemmene selv. Da vil du nemlig oppdage om alle musikerne i orkesteret har fått noe ordentlig å spille. Og uansett hva du har å gjøre ellers, så prøv å få komponert noe, hver dag.

Dette var vanskelig, om ikke umulig å gjennomføre, da Synne Skouen ble musikk- og senere kultursjef i NRK. I åtte år skrev hun nesten ingenting, og da hun sluttet, oppdaget hun at komponisten ikke satt i skapet og ventet på henne. Selv om årene i NRK hadde vært givende, ble det et tøft arbeid i finne tilbake.

– Jeg måtte gjøre noen vanskelige, men nødvendige valg. Kanskje trengte ikke verden min musikk, men for min egen del trengte jeg å skrive musikk for å eksistere.

Drosjelappen

Nå overlever Synne gjennom et arbeidsstipend, og med flere bestillinger som skal skrives, men slik har det ikke alltid vært. Da hun skulle finne tilbake til komponisten i seg, forsto hun at det ikke lot seg gjøre i fast stilling. Derfor fant hun ut at drosjekjøring var en praktisk deltidsjobb når det pekuniære knep. Hun er ganske stolt av drosjelappen, men har stor respekt for kravene i yrket, og innser at heller ikke drosjeyrket er noe hun bare kan gå tilbake til etter års fravær.

– En musiker kan klare seg utmerket uten levende komponister, mens en komponist ikke kan klare seg uten levende musikere, sier Synne Skouen. En av de mest krevende øvelsene hun kjenner til, er å stå foran et orkester, som skal spille din musikk. – Har du overlevd det, kan du klare å stå foran en hvilken som helst forsamling!

Musikk for ballett og film

Balletten Volven, til Kjersti Alvebergs koreografi og bestilt av Den Norske Nasjonalballett i 1989, er Synne Skouens største verk. Hun har vært festspillkomponist både ved Festspillene i Nord-Norge, Oslo Grieg Festival og ved Oslo Kammermusikkfestival, hvor festivalsjefen selv, Arve Tellefsen spilte et bestillingsverk av henne, Une soirée d´été.

Det er også blitt teater- og filmmusikk, senest musikken til Nina Grünfelds biografiske film om sin far, Berthold Grünfeld, Den døende doktor, for TV2. Bassbarytonen Njål Sparbo har nylig urfremført et nytt Skouen-verk i Volda kirke sammen med kor og strykekvartett, og blant planene framover er en dobbelkonsert for klarinett, cello og strykeorkester, bestilt av Det Norske Kammerorkester, med Hans Christian Bræin og Øystein Birkeland som solister.

– Bestillinger er nødvendige for å skaffe en komponist inntekter. Det finnes penger i systemet til den prosessen, men hva skjer når verket er skapt? Hva blir verkets skjebne? Blir det liggende? Blir det spilt én gang og aldri mer? Eller kommer det på repertoarene i flere sammenhenger?

På det spørsmålet har ikke Synne Skouen altfor mange svar. CDen som er på trappene vil nok gi noen flere.

CDen med verk av Synne Skouen viser mange av hennes sider, fra solo- og kammermusikalske komposisjoner til slagverkmusikk og balletten Volven.

Medvirkende: Oslo Strykekvartett · Geir Inge Lotsberg, fiolin · Ellen Ugelvik, piano · Christian Eggen, dirigent · kringkastingsorkesteret  · Tone Kruse, alt · Johannes Martens, cello · SISU · Ruth Wilhelmine Meyer, vokal

Av Fredrik Rütter

FREDRIK RÜTTER er tidligere ballettdanser, nå teaterkritiker og VGs ballettkritiker, samt norsk korrespondent for Dance International Canada.