TILBAKETRUKKET TROLLMANN
De fleste har hørt bare én komposisjon av Paul Dukas, Trollmannens læregutt, og da som filmmusikk fra Disney-produksjonen Fantasia.
AV CHRISTINE MOHN
Dukas skrev flere verk, men var mest betydningsfull i sin samtid som lærer, kritiker, fortolker og inspirator. Paul Abraham Dukas ble født i Paris i 1865, døde i Paris i 1935, og tilbrakte det aller meste av sin tid i Paris. Det geografisk smale området han beveget seg innenfor tilsvarer imidlertid ikke hans musikkstil, som er variert og henter inspirasjon fra mange kilder.
Det var en tilfeldighet at Dukas ble komponist. Faren, Jules, var bankier, og jødiske sønner fra gode familier fulgte gjerne i opphavets fotspor. Moren, Eugenie, var riktignok en god amatørpianist, men døde så tidlig i barselseng at hun ikke kunne påvirke sønnens yrkesvalg. Paul måtte holde sengen en stund på grunn av sykdom da han var 14 år gammel, og begynte å lage små musikkstykker for ikke å kjede seg. Det fikk hans medfødte talent til å slå ut i blomst, og han ble opptatt på konservatoriet i Paris bare to år senere. Der konsentrerte han seg om piano, harmonilære og komposisjon, men var en heller middelmådig student. Hans studiekamerat, en ung mann ved navn Claude Debussy, ble regnet som mye mer lovende. Debussy ble en nær venn og inspirasjonskilde, selv om deres tonale uttrykk utviklet seg i forskjellige retninger.
Fransk musikkhistorie
Etter avlagt eksamen begynte Paul Dukas å arbeide som komponist. Denne perioden i fransk musikkhistorie er litt annerledes enn i de andre europeiske landene. I Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland og Norden var nasjonalromantikken godt i gang, og de lokale komponistene lot seg inspirere av tradisjonelle folketoner i et forsøk på å beskrive nasjonale særpreg i musikalske former. I Frankrike slo ikke nasjonalromantikken like sterkt gjennom i musikken, og datidens komponister forsøkte å orientere seg i det tomrommet som oppstod med Hector Berlioz’ og Georges Bizets bortgang og før modernismen ble innvarslet på begynnelsen av 1900-tallet, uten å gå veien om det etnisk pregede.
Frankrikes store bidrag til musikkhistorien, den kompliserte og ekspansive grand opera, med spektakulære, kostbare sceneshow, var ikke lenger økonomisk mulig. Det ydmykende tapet mot Tyskland i krigen av 1870-71 la en generell demper på fransk selvfølelse og medførte blant annet en enklere musikkstil, selv om en fortsatt hentet vesentlig inspirasjon fra litteraturen og dramatikken i utformingen av operaverk og symfonisk musikk. Paradoksalt nok mottok franske komponister sterke impulser fra tysk musikkliv i denne perioden. Særlig satte Richard Wagner sitt preg på nabolandets musikkteater.
Tysk inspirasjon
Den tyske inspirasjonen er sterkt tilstede i hele Paul Dukas’ produksjon. Hans første offisielt utgitte verk var ouverturen Polyceute for orkester i 1891. Her hører vi tydelig Beethovens ånd. Hans eneste kjente symfoni ble skrevet i 1896, og lyder som en blanding av Mendelssohn, Bruckner og Brahms. En rekke mindre verk han skrev på slutten av 1880- og begynnelsen av 1890-tallet, men aldri publiserte, er blitt hentet frem i vår tid, og her er inspirasjonen fra tyskerne åpenbar. Beethoven og Wagner var alltid hans viktigste læremestre, samtidig som den fullkomne orkestreringen ispedd en god dose fransk eleganse er en arv fra Berlioz. De luftige trillene av stjernestøv Dukas med tryllestaven drysser over en tett harmonisk struktur, er typisk for hans stil.
I 1897 publiserte han det omtrent ti minutter lange orkesterstykket som ble hans store gjennombrudd – Trollmannens læregutt. Dette verket ble inspirert av Goethes dikt Der Zauberlehrling. Publikumsresponsen var formidabel, og det internasjonalt ledende tidsskriftet The Musical Quarterly, mente at Dukas musikkstykke var et mer betydningsfullt kunstverk enn Goethes dikt.
Trollmannens læregutt ble en integrert del også av populærkulturen i 1940. Da hadde Hollywood-filmen Fantasia premiere, der Mikke Mus spilte læregutten og Dukas’ musikk var filmens gjennomgangstema. I vår tid har en ny generasjon kinogjengere stiftet bekjentskap med Trollmannens læregutt. I 2010 kom filmen The sorcerer’s apprentice, og Trevor Rabin komponerte filmmusikken med inspirasjon fra Dukas’ originalpartitur.
Berømmelsens skygge
Tilbake til Paris omtrent 100 år tidligere: Den nye berømmelsen ble et tveegget sverd for Dukas. Han gledet seg over anerkjennelsen fra mange hold, men de andre verkene hans ble stilt i skyggen. Hardest gikk dette ut over hans dramatiske verk. De gode vennene Debussy og Dukas skrev bare én opera hver, henholdsvis Pelléas og Mélisande og Ariadne og Blåskjegg. Og begge ble urfremført i 1907. Tonespråket er ganske likt i begge verkene, og Dukas siterte friskt fra Pelléas i sin Ariadne. Debussys opera regnes i dag som et av de fremste verkene i fransk musikkhistorie, mens Dukas’ tilsvarende nesten er fullstendig glemt.
Hans siste omfattende orkesterverk var balletten La Péri, som ble skrevet til Les ballets russes i 1912. Dukas’ daværende kjæreste, ballerinaen Natalia Trouhova, danset hovedrollen. I tillegg til Trollmannens læregutt er La Péri det eneste av Dukas’ verk som fremføres noenlunde regelmessig i dag. I løpet av sin levetid offentliggjorde Dukas 12-14 verk, de fleste av dem ganske korte kammermusikkstykker. Han var arbeidsom og flittig, men samtidig så ekstremt selvkritisk at han ødela de aller fleste av sine komposisjoner. En håndfull bortgjemte verk er funnet og publisert etter hans død. Det er vanskelig å identifisere det Dukas mente å være svakt eller uferdig i disse komposisjonene. Det at de eksisterte i skisseform, tyder på at han mente de hadde et visst potensial. Ettertiden har gitt ham rett i det.
Kritiker og professor
En komponist som publiserte så lite, kunne ikke leve av sin skapende virksomhet. Paul Dukas tjente derfor til livets opphold hovedsakelig som kritiker og musikkskribent. Han var en svært kultivert og belest mann, og kjente både litteraturen, filosofien og den generelle kunsthistorien godt. Dermed var han usedvanlig velegnet til å formidle samtidens musikalske idéer til et bredere publikum. En av hans store bragder som kritiker og formidler var å hente den store barokkomponisten Jean-Philippe Rameau frem fra glemselen.
I 1927 ble han i utnevnt til professor i komposisjon ved konservatoriet i Paris, med en bistilling ved musikkhøyskolen i samme by. Her ble han en elsket lærer, både fordi han kjente sitt fag til bunns, men særlig fordi han lot studentene være selvstendige. På denne tiden var det nærmest full krig mellom tradisjonalistene og modernistene blant kunstnerne. De nye komposisjonsteknikkene som hadde vokst frem på begynnelsen av 1900-tallet var radikalt annerledes den harmonilæren Dukas var utdannet og arbeidet innenfor. Han lot seg imidlertid ikke rive med i debatten, og hadde venner og beundrere i begge leirer. Som introvert var han antakelig så trygg på seg selv at han ikke hadde sterke behov for overflatisk beundring og popularitet, men samtidig var han så selvkritisk at det kanskje ikke spilte noen rolle for ham hva andre mente, da han var sin egen verste fiende og utmerket godt klarte å sable ned sine egne produkter.
Læreguttene
Hans mest kjente studenter, Maurice Duruflé og Olivier Messiaen, var modernister og komponerte i en helt annen stil enn Dukas. Dette var imidlertid naturlig for ham. Han var en streng lærer og forlangte fullstendig kjennskap til historien og tidligere generasjoners komposisjonsteknikker, men så lenge studentene behersket det grunnleggende pensum, kunne de skrive som de ville. Faktisk mente han at de måtte finne sin egen vei, da en komponist er forpliktet til å uttrykke sin sanne natur. Det er vanskelig å finne direkte spor etter Dukas’ musikk hos neste generasjons komponister. Men hans psykologiske innvirkning er sterk. Han fikk dem til å tro på seg selv og stole på at de selv kunne ta nødvendige kunstneriske avgjørelser. Dette er trolldomskunst. Lærlingene var så takknemlig for denne oppmuntrende holdningen at mange av dem tilegnet sin kjære trollmann sine egne verk.
Det var Paul Dukas’ undervisningsaktiviteter som indirekte skaffet ham kone og barn. I 1916 giftet han seg med Suzanne Pereyra. De var blitt kjent med hverandre da Suzanne var liten og Dukas var pianolæreren til hennes søster, Marie-Louise. (En tredje søster, Thérèse Héléna, giftet seg med Léon Blum, Frankrikes første jødiske statsminister.) Suzanne og Paul fikk en datter, Adrienne-Thérèse 1919, og levde et harmonisk, tilbaketrukket familieliv, som likevel medførte regelmessig kontakt med samtidens kulturpersonligheter.
Mot slutten av livet ble Dukas medlem av Académie des Beaux-Arts, som forvalter den franske nasjonale kulturarven. Denne anerkjennelsen var et symbol på hvor viktig hans langvarige virke som tilbaketrukket trollmann hadde vært. Hans komposisjoner var tradisjonelle nok til at en ikke måtte anstrenge seg for å oppfatte den harmoniske progresjonen, men de peker likevel fremover og danner en forbindelse til vår tids tonespråk. Hans studenter kopierte ikke musikken hans, men fant sine egne veier fordi han hadde understøttet deres frihetstrang. Hans musikkvitenskapelige skribentvirksomhet gjorde både fortidens og samtidens toner forståelige og relevante for publikum. Disse evnene til å gjøre det riktige til riktige tider og overfor de riktige gruppene må nesten betegnes som magiske.
