TORA AUGESTAD AKKURAT NÅ
Hun har hatt Berlin som base i elleve år, jobber med noen av Europas fremste komponister og regissører. Nå utgir hun CDen Portraying Passion med Oslo-Filharmonien.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
FOTO THOMAS KOLBEIN BJØRK OLSEN – BERLINKONTORET
– Har du en pasjon for å portrettere, Tora Augestad?
– Nei, jeg portretterer lidenskap, smiler hun. – Oslo Filharmoniske Orkester ønsket først å utgi Kurt Weills Syv dødssynder, og kom så til at de ville lage en portrettplate med meg. Da ønsket jeg å sette sammen et repertoar som kunne berike eller belyse mesterverket til Weill og Brecht. Marcus Paus’ Hate Songs med tekster av Dorothy Parker er en symfonisk minikabaret skrevet til meg i 2014. Han har gjort et ganske spennende fortellergrep ved å hente frem dikt av henne som handler om hat mot menn. Brecht og Parker kunne gått hånd i hånd ned den satiriske aveny, men beskriver Amerika fra ulike ståsted. Charles Ives’ sanger er som en kjærlig erindring av det gamle Amerika. Repertoaret beveger seg på en akse mellom Amerika og Europa hvor det vi egentlig portretterer er lidenskap.
Opera og kabaret
Hva er det som fascinerer slik med Weills, Paus’ og Ives’ lidenskap? Tora Augestad mottok mange impulser i oppveksten: Mor var skuespiller og rockesanger. Far var en snartur innom Operahøgskolen før han ga seg samtidsmusikken i vold som administrator, komponist og skribent. Stefar var rockesanger. Stemor var klassisk sanger, spesialisert på samtidsmusikk. Selv debuterte hun 13 år gammel som Annie i hjembyen Bergen.
– Hele veien var teater og musikk en integrert del av livet. Jeg er Kurt Weill-fan; hans samarbeid med Bertolt Brecht har alltid fascinert meg. Die sieben Todessünden er et mer orkestralt kunstmusikalsk verk enn resten av verkene duoen har laget og et stykke jeg alltid drømte om å synge.
I en trailer til CDen omtaler dirigenten Joshua Weilerstein Augestads sang som en blanding av opera og kabaret.
– Jeg syns ikke «opera» er særlig dekkende for det du gjør. Din stemmebruk er slankere, lekrere og mer direkte enn voluminøs, vibratopreget operasang.
– Noen bel canto-sanger kunne jeg aldri blitt, da måtte jeg hatt et annet stemmemateriale. Men stemmen min er ganske fleksibel og jeg liker å flørte med ulike stiler og er opptatt av at folk skal oppfatte teksten. Den franske kabaretskuespilleren Yvette Guilbert omtaler i sin bok How to Sing a Song sangeren som en oversetter, hvis oppgave er å oversette komponisten og tekstforfatterens intensjon eller emosjon til et uttrykk som gjør at publikum skjønner og føler denne intensjonen eller emosjonen. Jeg synes hun er inne på noe essensielt om formidling.
Ingen ting skjer tilfeldig
Flørtingen har gitt Tora Augestad diverse «sangbein» å stå på. Hun har markert seg innen kabaret, samtidsopera, tidligmusikk, med Jan Eggum-sanger, og denne skribent har hørt henne få hele Norsk Komponistforening til å stemme med i When You Wish upon a Star! Når vi møter henne en hustrig novemberdag, er hun på vei til å fremføre viser med Jørn Simen Øverli og Espen Leite på Josefine viseklubb i Oslo.
– Da bruker jeg en sånn bit av stemmen, sier hun og viser to centimeters avstand mellom to fingre.
– Du bruker forskjellige typer stemmeteknikk innen de ulike feltene. Skjer det intuitivt eller bevisst?
– Intuitivt – men bevisst. Ingen ting skjer tilfeldig. Jeg har jo jobbet mye med stemmen, og når jeg skal synge ulike typer repertoar, hører jeg for mitt indre øre hvordan det bør låte – og synger slik. Jeg har jobbet mest i den intime sfæren og med å få frem flere farger i samme frase. Jeg må gjøre det musikken vil. Nylig sang jeg mezzopartiet i Gustav Mahlers Das lied von der Erde. Det gjør jeg nok mer dempet enn det som er vanlig. Når Mahler i «Die Sonne» skriver «sehr zart» synger jeg det slik, sier hun og stemmer følsomt i ved restaurantbordet. – Og ikke slik, sier hun og demonstrerer at både volum og vibrato er på plass om det skulle kreves. – Når det i teksten står «Ich weine viel in meinen Einsamkeit» (jeg gråter mye i min ensomhet), må det synges dempet, slår Tora fast.
Pedagoger i New York og Berlin
Sangtimer tar hun minst en gang i måneden, avhengig av hvor hun befinner seg. Hennes sangpedagoger er begge operasangere.
– Badiene Magaziner i New York er fantastisk. Hun jobber med musikalartistene på Broadway, og er en mester i å løse stemmeproblemer. Jeg har formidlet kontakt mellom henne og norske popsangere med tekniske utfordringer. Anooshah Golesorkhi oppholder seg i Berlin. Han er spesialist på bel canto, men jobber også med sangere innen ulike sjangre. Han er en utrolig flott sanger og en inspirerende lærer.
Tora Augestad har en fargerik bukett med samarbeidspartnere, fra trekkspiller Stian Carstensen til teaterregissør Christoph Marthaler, som mottok Ibsenprisen tidligere i høst. Hvordan oppstår samarbeid på slike nivåer?
– At jeg kom i kontakt med Marthaler skyldes den norske komponisten Evan Gardner, som hadde skrevet et verk til meg. Han anbefalte meg til komponisten og dirigenten Beat Furrer, som igjen introduserte meg til Christoph Marthaler – han var forresten tidligmusiker før han ble regissør. Vi har samarbeidet i ni år gjennom elleve produksjoner og det har vært en eventyrlig reise så langt.
– Det holder vel ikke bare med introduksjoner?
– Jeg har vært heldig, men tidspunktene har vært riktige og jeg var på en måte forberedt. Samarbeidet med Beat Furrer begynte med at jeg skulle steppe inn i hans verk FAMA-Szenen, som ensemblet Klangforum Wien skulle fremføre under Warszawa-høsten 2007. Det var utrolig vanskelig, og første prøve startet med å spille gjennom hele verket. Jeg gjorde bare to små feil og var lettet. Så sa Beat: «Fint, da ses vi på generalprøven i Warszawa». Den var tre dager senere! Da tenkte jeg; wow, dette er en annen liga. På generalprøven spurte han om jeg ville spille inn Lotofágos 1 (duett for kontrabass og sopran) på plate og siden samarbeidet jeg med ham og Klangforum Wien i flere år.
Samtidsmusikk gir frihet
Å urfremføre samtidsmusikk gir henne en følelse av frihet. Ingen har satt en standard for hvordan verket skal utføres. – Det er en stor fordel å ha dialog med komponisten. Jeg ser det som et privilegium å få et verk skrevet til meg, men også som en plikt å fremføre samtidsmusikk.
Det var neppe alle som hadde sett for seg at trekkspiller og moromann Stian Carstensen skulle spille renessansekomponisten John Dowland på CD. Han og Augestad hadde startet ensemblet Music for a While (et ordspill på Purcells kjente sang og at den første platen var med Kurt Weill), med jazzmusikerne Mathias Eick, Martin Taxt og Pål Hausken. – Stian er uten tvil den beste musikeren jeg har samarbeidet med og min viktigste lærer i det å musisere. Det var faktisk hans idé at vi skulle lage en klassisk plate sammen.
Vekselbruk
Slik fortsetter hun å veksle mellom stilarter og samarbeidspartnere: I de nærmeste månedene går turen til Moskva med forestillingen Mir nämeds uf öis av Marthaler, noen runder med jule- og nyttårskonserter, ispedd konserter med Music for a While. Hun er solist på fremføringen av Philippe Manourys verk Lab.Oratorium på en turné med Gürzenich-Orchester til blant annet de nye filharmoniske konsertsalene i Paris og Hamburg (Elbphilharmonie).
Og norske komponister får absolutt sitt: I januar urfremfører hun Marcus Paus’ How the Light Gets In sammen med Nynorsk Messingkvintett i Asker og Oslo. I februar urfremfører hun Eivind Buenes verk Schubert Lounge på festivalen Eclat i Stuttgart med Oslo Sinfonietta, og i mars fremfører hun Henrik Hellstenius’ transkripsjon av Schumanns Dichterliebe med Bergen Filharmoniske Orkester.
Fra Marthalerforestillingen Tessa Bolmstedt gibt nicht auf på Volksbühne Berlin.
