VANSKELIG START FOR MISKIMMON
Operasjef Annilese Miskimmon ser fremover etter en humpete start, og lanserer en bestillingsverkfestival for unge komponister.
TEKST NEIL JONES
TOPPFOTO: Annilese Miskimmon på Operataket. Foto: Lars Eivins Bones
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
I løpet av de tre kommende årene vil hun etablere en bestillingsverkfestival, hovedsakelig med norske og nordiske komponister. – Dette er en utviklingsprosess, så de starter på våre mindre sceneområder. Det første året offentliggjør vi de tre første bestillingene, og komponistene begynner med å presentere sine ideer. Året etter legger vi til tre nye komponister, slik at vi får en rullerende prosess. Mitt ønske er å skape en gruppe komponister som er tilknyttet huset.
– Vi ønsker at komponistene deltar i en felles samtale, i et slags samfunn med mye dialog og konsultasjoner. Mange av de yngre komponistene jeg snakker med arbeider på en annen måte nå enn før; de er åpne, liker å dele, og selv om det ferdige produktet er resultat av den enkeltes arbeid, er prosessen åpen og organisk. De er sultne på samarbeid.
Konflikt fra første dag
Allerede før hun begynte – hun ble utnevnt tilbake i 2016 – hadde hun hisset opp Operaens fast ansatte sangere ved å avsløre at nye sangere bare ville bli tilbudt korttids-kontrakter.
Deretter ble et åpent brev fra den nylig ansatte og populære musikksjefen, Karl-Heinz Steffens, offentliggjort i Aftenposten, der det fremgikk at han sluttet fordi han aldri fikk noen fruktbar dialog med eller noe grunnlag for gjensidig tillit til Miskimmon.
Det sier seg selv at begge temaene raskt dukket opp ved intervjuet med Miskimmon den dagen Operaen hadde premiere på sin nye Norma-produksjon.
Når det gjelder Steffens virker Miskimmon svært forbløffet. – Jeg så virkelig frem til å jobbe med ham. Vi møttes et par ganger, han bestemte seg for at han ikke ville være her så …. han er ikke her. Vi ser etter ny musikksjef, men orkesteret og jeg forhaster oss ikke. Vi bruker de neste sesongene til å invitere folk, og orkesteret setter pris på å treffe flere dirigenter.
I strupen på sangerne
Hva angår situasjonen med sangerne, antydet Miskimmon at hun hadde visse restriksjoner på hva hun kunne si. – Jeg har ikke lov til å snakke om kontraktsituasjonen fordi man i Norge, under forhandlinger med fagforeningene, ikke kan fortelle om hva som skjer.
Hun pekte imidlertid på at ideen om livslang ansettelse hører til skandinaviske samfunnenes grunnfjell. – Det er faktisk slik at når du får en fast stilling i Norge, mister du den aldri. Men det som nå skjer er en økende anerkjennelse av at ikke alle profesjoner har samme struktur. Som i de fleste skandinaviske operahusene, ønsker alle fast ansettelse frem til pensjonsalder. Hvordan det kan gjøres bærekraftig, finansielt og kunstnerisk, var allerede et diskusjonstema før jeg fikk stillingen. Det er en del av styrets strategiske arbeid, og akkurat nå er vi midt i en stor strategiprosess. Alle de skandinaviske operahusene diskuterer dette spørsmålet, og vi er bare nestemann på banen.
– Myndighetene har lagt enormt mye penger inn denne organisasjonen, og slik jeg ser det, kan allikevel ikke tilstrekkelig mange sangere tjene til livets opphold ved å gjøre roller her.
Hun fortsetter: – Det finnes noen svært talentfulle mennesker der ute. Min oppfatning av et ensemble er ikke bare folk på faste kontrakter, men et ensemble av norske sangere som arbeider her jevnlig. Det er vi vant til i Storbritannia, med sangere av høy kvalitet som ofte kommer tilbake til og har et forhold til operahuset. På den måten hjelper man hele operafaget.
Miskimmon sa noe lignende i et Aftenposten-intervju i fjor, med referanse til å skaffe norske frilansere noe å gjøre. Hun har åpenbart rett i at det er mye norsk talent «der ute», men tar man i betraktning at DNO er det eneste profesjonelle multi-produksjons operahuset i landet (i motsetning til Storbritannia som har mange), er muligheten for å skaffe nok arbeid i Oslo for alt dette talentet på regelmessig basis, lite sannsynlig. Skjønt, det betyr ikke at hun ikke bør prøve!
Konsertante norske verk
Men tross disse fødselssmertene, er Miskimmon ivrig etter å fokusere på sine fremtidsplaner. – Vi har et utrolig interessert publikum. I forrige sesong var publikumsdekningen på over 94 prosent, og dessuten er det mye repertoar som aldri har vært fremført i Norge.
– Neste år setter jeg opp Benjamin Brittens Billy Budd for første gang i Norge, noe som er veldig spennende. Det fins også en lite verdsatt andel norske operaer, så litt av min jobb er å knytte oss opp til denne kunstneriske historien. Miskimmon peker også på at det i år er tiårsjubileum for åpningen av operahuset i Bjørvika. At denne milepelen feires, er en selvfølge.
– En del av feiringen er to fremførelser av den underlige og interessante «dramatiske symfonien» Heimferdav Olav Irgens Jensen. Det blir en stor begivenhet for oss fordi dette ikoniske norske verket fremføres i Operaen for første gang.
Heimferder ingen opera, men et stort oratorium, ofte kalt Norges nasjonaloratorium. Det har syv solister – tre fler enn i Verdis Requiem– kor og symfoniorkester, samt orgel. En konsertfremførelse av Edvard Fliflet Bræins Anne Pedersdotterfra 1971 står også på planen.
– I denne sesongen spiller vi også Lucia di Lammermoorog en co-produksjon med English National Opera av Don Giovanni. I neste sesong følgernye produksjoner av Puccinis Il trittico, Billy Budd og David McVicars oppsetning av Der Rosenkavalier. Det er lenge siden sist vi hadde noen Strauss i huset – Salomei 2013.
Ikke nervøs for budsjettet
Noe Miskimmon ikke bekymrer seg for, er budsjettet. – Det er interessant at de valgte meg, fordi jeg kommer fra et system der det å snu på skillingene når du ikke har særlig mange, er en del av jobben for direktører og ledere.
– Jeg føler jeg er heldig som har fått stillingen på dette tidspunkt i min karriere. Jeg har erfaring og fleksibilitet etter et liv og en oppvekst i en kultur der det å være flink med penger og ideer er av største betydning – og så å få lov å bruke samme tankegang i en velfinansiert institusjon. Det som å våkne opp i en drøm!
Det er ingen tvil om at Miskimmon opplever operasjefstillingen som en stor oppgave. – Det er rundt 630 ansatte på huset, men det føles ikke som så mange og det er et kompliment. Alle er utrolig stolte; ingen kunne forestille seg hvordan det norske folk har tatt dette operahuset til sitt hjerte. Det er blitt et symbol for Oslo og for Norge. Det inspirerer alle som jobber her.
