Sigmund Groven

ARTIKKEL: I anledning Sigmund Grovens 70-årsdag 16. mars, kom CD-en Collection ut. Klassisk Musikkmagasin gratulerer på etterskudd med å hente frem denne artikkelen fra 2010:

Vemod, vellyd og virtuositet

For tre generasjoner nordmenn er Sigmund Groven «ensbetydende med vellyd, instrumental virtuositet og iørefallende melodier», uttalte juryen da Groven ble tildelt Klaus Egge-prisen for 2009.

Mange vil nok forbinde munnspillmusikk med skjøre toner over prærien i en cowboyfilm, med en tiggers bønn om penger i en mørk trappeavsats ved undergrunnsbanen i en storby eller med Bob Dylans protestviser, akkompagnert av gitar og røft blues-spill.

Sigmund Grovens musikalske verden er en annen. Når han setter an tonen på sitt instrument, vet man øyeblikkelig at det er han som spiller og ingen annen.

Han har aldri lagt skjul på hva han har mottatt av sin store læremester Tommy Reilly, men som den bevisste kunstner han er, har han utviklet sin egen spillestil og bygd opp sitt eget repertoar med røtter både i kontinentale og hjemlige tradisjoner. Bladranken han har latt inngravere på sitt instrument av ekte sølv, er på en gang norsk rosemaling og internasjonal akantusranke.

Det startet med en ildflue

Sigmund Groven vokste opp i en familie med rike kulturtradisjoner. Komponisten, folkemusikeren og musikkforskeren Eivind Groven var hans onkel. Hvordan kunne Sigmund velge et så spesielt soloinstrument? Han minnes en mørk januarkveld 1956 hjemme i Heddal på Hellem, en gård med fredet stabbur og vakker beliggenhet under en lysende kvartsstripe i bergveggen. Han var ni år og hadde tatt plass ved radioen for å høre barnetimen. Da farer formelig en ”ildflue” gjennom stua: den kanadiske munnspillvirtuosen Tommy Reilly spiller Firefly, en feiende samba av Donald Phillips. Dermed var det gjort: Niåringen ble fengslet av både Reillys instrument og spill. Fascinasjonen førte til målrettet handling. Fra Telemark orienterte unge Groven seg ut i verden, og ingenting kunne stanse ham. Han hadde gode nok engelskkunnskaper til å ta personlig kontakt, og lydbåndopptakeren var hjelpemiddelet. Tommy Reilly ble lærer og inspirasjonskilde, deretter venn og samarbeidspartner.

Ti år senere debuterte Groven som munnspillsolist i NRK, og det har etter hvert blitt mange opptredener i fjernsyn og radio i inn- og utland. I nært samarbeid med Groven og Reilly begynte Georg Pollestad på Jæren å konstruere munnspill spesielt for dem. Pollestad er siden blitt leverandør av eksklusive, håndlagede kromatiske munnspill til hele verden («Polle Concert Harmonica»). Dermed kunne Groven være med på å utvikle sitt eget instrument, og gjennom årlige munnspillseminar bidrar han også til å gi videre sine ferdigheter gjennom undervisning. I år ble kurset lagt til Hardanger, og da spilles det munnspill hele døgnet! Hans trofaste akkompagnatør gjennom mange år, Ivar Anton Waagaard, er fast seminarpianist.

Ektefølt formidler

Det er i årenes løp blitt mange konsertreiser i alle verdensdeler, til store arenaer, kjente festivaler, og berømte orkestre. Overalt er Sigmund Groven blitt mottatt med begeistring. Dette er oppsiktsvekkende når en tenker over at munnspillet ikke hadde tradisjon som seriøst konsertinstrument. Groven har spilt i så vel Carnegie Hall i New York som i Hong Kong Konserthus. Han har vært solist med en rekke orkestre her til lands og i utlandet, slik som Academy of St. Martin-in-the-Fields, deltatt ved kulturarrangementene under Olympiske vinterleker på Lillehammer i 1994 og Expo 92 i Spania. I 2002 var han som første munnspill-musiker solist med Mozarteum Orchester Salzburg og urfremførte Siegfried Steinkoglers Harmonica Concerto.

Mange komponister er blitt inspirert til å skrive for ham; av norske kan nevnes Ketil Bjørnstad, Johan Kvandal, Oddvar S. Kvam, Øistein Sommerfeldt og Henning Sommerro.  På mange måter har Groven vært en stilistisk brobygger: Konsertrepertoaret spenner vidt fra folketoner til filmmusikk, fra verker originalt skrevet for munnspill til klassiske verk, gjerne tilrettelagt av Groven selv. Ved å utforske munnspillets muligheter har han demonstrert at det byr på et stort uttrykkspotensial og mange klangfarger, og derfor kan brukes innen ulike genre.

Lydopptak er det blitt mange av. I løpet av vel 30 år har han gitt ut over 20 soloplater. De siste årene sporer vi en økende konsentrasjon om det klassiske repertoaret: Etter Here, There and Everywhere (2004) hvor han spilte Beatles-melodier og musikk av Beatles-produsent Sir George Martin, ga han ut Philharmonica (2005) med originalskrevet musikk for munnspill av Darius Milhaud, Heitor Villa-Lobos, Kenneth Sivertsen, Terje Rypdal og ham selv. De to innspillingene ble gjort med Kringkastingsorkesteret, ledet av henholdsvis John Wilson og Christian Eggen.

Den siste utgivelsen var et Grieg-album (2007) som høstet stor anerkjennelse. Komponisten Glenn Erik Haugland spurte retorisk i en anmeldelse hvorfor ikke Grieg skrev for harmonika! I Grovens tokning opplever han at Grieg puster; han spiller Grieg «som om han ikke har gjort annet i livet. Han fraserer med innlevelse og øre for det sårbare.» Etter Hauglands mening svekket ikke innspillingen «Grovens posisjon som ektefølt formidler av norsk kultur».

Komponist og arrangør

Dette at Groven – kanskje i mangel av originalskrevet repertoar – har tilrettelagt så mye musikk for munnspill, har gitt ham en innsikt i komposisjonspraksis som ble honorert i november i fjor da han ble han tildelt Klaus Egges minnepris. Hans mange transkripsjoner er utført «med stilsikker hånd» og «med den dypeste respekt for originalverket,» skrev juryen.

Erik Bye oppfordret ham i 1971 til selv å komponere. Dermed kom melodien til Byes tekst «Så spiller vi harmonika». Senere har det blitt mer enn 350 komposisjoner som omfatter alt fra viser til suiter, fra fjernsynsmusikk til folkemusikalske inspirasjoner. Trekk fra amerikansk underholdningsmusikk eller norsk folkemusikk og latinamerikanske rytmer slipper gjerne til i komposisjonene, uten at det personlige grepet forsvinner. Komponering krever fordypning over tid. Det kan være en utfordring å kombinere skapende virksomhet med utøvende praksis og konsertliv, men Groven opplever at vekselbruket er fruktbart. Han går inn i en århundrelang tradisjon hvor komponisten selv er en fremragende utøver, fremhevet juryen.

I likhet med Klaus Egge har også Groven engasjert seg i musikernes og komponistenes ve og vel ved å inneha styreverv i deres organisasjoner. Han har fulgt godt med på musikkutviklingen i Norge, og selv om Groven har en stillferdig, forfinet opptreden, spiller – og snakker – han med autoritet. Han er for tiden oppgitt over mediene (ikke minst NRK) som ikke avspeiler det brede musikklivet i vårt land, hverken det som utfolder seg blant amatører eller blant profesjonelle. Store områder og mange genrer blir «heimlause» i fjernsyn og radio, sier han, og lyttere får ikke høre den musikken de holder på med i kor, korps og andre miljøer.

Planene fremover

Det er ikke noe som tyder på at Sigmund Groven førtidspensjonerer seg. I fjor markerte han 30 års musikalsk samarbeid med Iver Kleive. Dermed blir det CD-innspilling i høst på plateselskapet 2L hvor repertoaret spenner fra barokkmusikk til nyskrevet musikk fra begge aktørene. Til høsten inviterer de Sondre Bratland med på turné for Rikskonsertene, og sammen med Birgitte Grimstad og Per Husby har Groven nettopp presentert «Glimt fra et langt viseliv». Dette programmet står gjerne i konsertserien Den kulturelle spaserstokken som henvender seg til de eldste i vårt samfunn. Groven sier seg enig med Birgitte Grimstad: Profesjonelle musikere bør beflitte seg på å utvide spillestedene til å gjelde eldresentre. Groven selv berømmes ofte for sin evne til å røre hjertet, om det er fra en konsertscene, i et grendehus eller på et gamlehjem.

Smittebærer?

I Hedemarkens Amtstidende (gjengitt i Musikbladet 1913, nr. 39) ble det en gang advart mot «Harmenik» fordi det var «den mest smittetransporterende Svinedom som fins i Norges Land og Rike». Derfor, erklærte en landhandler i Vinger, skulle det ikke selges munnspill over hans disk!

Er det snakk om smitte fra Sigmund Grovens munnspill, må det i så fall være i form av musikkglede. Groven har bidratt til å gi munnspillet et helt nytt omdømme, ja, et nytt liv. Fra å være en simpel barneleke eller et ringeaktet ”Trutespel” er det blitt et respektert konsertinstrument. I en tid hvor kompleksitet ofte er ensbetydende med kvalitet innen klassisk musikk, kan det kanskje være vanskelig å hevde seg for en som ivaretar det melodiøse og tilsynelatende enkle, som skriver og spiller «sanger» med sår vemod, burlesk humor eller stille livsglede. Men det er kanskje nettopp denne evnen som gjør den avanserte musikeren Sigmund Groven til en folkekjær kunstner.

Tekst: Anne Jorunn Kydland

Anne Jorunn Kydland er førsteamanuensis ved Nasjonalbiblioteket, Oslo. Hun har norsk kultur- og musikkhistorie på 1800- og 1900-tallet som særlige interessefelt.