VISJONÆR 60-ÅRING
Gjennom 60 år har Det Norske Solistkor bidratt ved en rekke av landets festivaler. I sitt jubileumsår deltar de ved Festspillene i Bergen og på Ultima, og de kunstneriske lederne, henholdsvis Per Boye Hansen og Lars Petter Hagen, roser koret for mangfoldige bidrag.
Artikkel fra Klassisk Musikkmagasin nr. 2 2010
AV IDA HABBESTAD
FOTOS SOLISTKORET, om ikke annet er opplyst
Lite ante vel Det Norske Solistforbund, da de etablerte Det Norske Solistkor i 1950, at det skulle bli en varende institusjon. Eller: Kanskje de visste akkurat hva de gjorde da de engasjerte korhøvdingen Knut Nystedt som sin dirigent?
Ensemblet har i alle fall holdt det gående – og markerer nå 60 år i drift. Nystedts etterfølger, Grete Pedersen, har vært med siden 1990. Parallelt med karrieren i Solistkoret har hun kunnet vitne om et kulturlandskap i endring. Et konglomerat av festivaler har vokst fram, og disse har igjen preget Solistkorets konsertkalender.
Festivalene er viktige. Ifølge Pedersen fungerer de som utstillingsvindu og sentral konsertarena. Kanskje særlig for de frie ensemblene, hvor det å arrangere egne konserter kan oppleves som et løft. Men aller mest fremhever hun hvordan festivalene muliggjør kreative møter mellom mennesker.
– Noe av det fine med festivalene er at vi møter folk. Vi møter publikum på forskjellige steder, og vi møter ulike medspillere, som er med på å utfordre oss på forskjellige typer repertoar, sier Pedersen.
Dialog og balansegang
Hva skjer i møtet mellom et ensemble og en festival? Om man kaster et blikk mot fjorårets festspill i Bergen, er inntrykket at helheten er større enn delene. I alle fall var Solistkorets program skapt i en dialog som ga tre vidt forskjellige konserter. Festspilldirektør Per Boye Hansen ønsket å vise frem kraften i Bachs Johannespasjon, utenfor kirkerommet. Leif Ove Andsnes ønsket et kor for å gjøre Korfantasien til Beethoven som del av sitt program, mens den danske komponisten Bent Sørensen var et felles interesseområde som ga grunn for en egen konsert.
– Det er en balansegang, medgir Pedersen. – Festivalene har ofte sine vinklinger som vi har forsøkt å tilpasse oss, og som kan medføre nokså stimulerende måter å tenke på. Samtidig er det viktig for oss å ha vår egen profil.
Med det mener Pedersen at koret ikke bare programmerer verk fordi de passer inn under en merkelapp. De må også ha noe for seg.
– På festspillene i år fremfører vi blant annet Xenakis’ stykke Nuits, som passer godt under festivalens utspring i det skrekkinngytende. Men dette er et stykke vi har gjort mye, og som vi gjerne fremfører. Det er som med Bach-kantatene; man kan gjøre dem igjen og igjen og stadig finne noe nytt.
Uten infrastruktur
Kanskje ligger liknende argumenter bak det å invitere utøvere gjentatte ganger, slik Boye Hansen er kjent for å gjøre. Direktøren har i alle fall gode skussmål til jubilanten.
– Årsaken til at Solistkoret blir invitert er dets suverene kunstneriske kvaliteter. Under Grete Pedersens ledelse har det utviklet seg til et kor i internasjonal toppklasse. Når Festspillene har som strategi å bli et møtepunkt for de fremste skapende og utøvende kunstnere i Norden, bør Solistkoret være med på laget. Vi ønsker å bidra med vår stemme for å synliggjøre dette korets helt spesielle kvaliteter, sier han.
Men når direktøren snakker om programmering og samarbeid, kommer han ikke utenom spørsmålet om økonomi. Ikke alt man har lyst til å gjøre, svarer seg. Blant annet fordi det relativt sett er dyrere å invitere et kor enn et orkester i Norge.
– Når vi engasjerer Oslo Filharmoniske Orkester, betaler vi omkostningene med å få dem til Bergen, men ikke selve produksjonen. Et prosjektkor må finansiere alle sine prøver fra grunnen av, slik at omkostningene for oss som bestiller blir enormt høye. Nettopp fordi det ikke finnes en infrastruktur i Norge med et profesjonelt kor, blir profesjonelle korprosjekter stemoderlig behandlet. Dermed er det begrenset hva vi kan gjøre av for eksempel nye verk. Det er faktisk rimeligere for oss å gå til land som Sverige eller Latvia som har glimrende profesjonelle kor, sier Boye Hansen, og pirker med det borti et kulturpolitisk spørsmål.
– Gitt denne situasjonen – i hvilken grad opplever du festivalene som viktige for de frie ensemblene?
– Festivalene er prisgitt det eksisterende kulturlivet. De er avhengige av den profesjonelle infrastrukturen som finnes innen de forskjellige kunstgrener, og kan aldri erstatte disse. Slik jeg ser det, blir festivalenes oppdrag å gi ekstra gode muligheter til å utvikle spesielle prosjekter som ellers ikke ville blitt realisert. De kan være en merverdi-skapende faktor og i beste fall gi impulser som setter spor i kulturlivet. Men for å lykkes med dette, må det finnes en frodig vegetasjon der fra før.
Fleksibelt håndverk
Nok et nyskapende møte mellom ensembler og en festival finner sted til høsten. I fjor ble Solistkoret medlem i Tenso, et internasjonalt nettverk for profesjonelle kor. Dette året blir Tenso Days arrangert i Oslo, under Ultima i september.
Konsertene er preget av Ultimas programprofil, som dette året har håndverk som et tema. For Tenso-korenes del munner det ut i en stor konsert sammen med støymusikere fra New York. Kunstnerisk leder, Lars Petter Hagen, forklarer.
– Vi ser for oss to innganger til fokuset på håndverk i musikken, sier han. – Det ene er de autodidakte tradisjonene, som folkemusikk og mer nåtidige uttrykk som støymusikk. På den andre siden har vi den akademiske tradisjonen, som kormusikken tilhører i stor grad. Den vestlige kunstmusikalske tradisjonen springer jo ut fra korsangen i middelalderens munkeklostre.
Samtidsmusikken i dag kjennetegnes ved at mange forskjellige uttrykk og tradisjoner eksisterer parallelt. Skillet mellom tradisjonene brytes gjerne ned, forteller Hagen. For eksempel har både folkemusikken og støymusikken for lengst blitt del av de akademiske musikkinstitusjonene, mens det å være selvlært komponist ikke nødvendigvis er noen hindring for å få skrive for symfoniorkester. Derfor fører han representanter fra de ulike tradisjonene sammen ved avslutningskonserten. De urfremfører musikk av Maja Ratkje, som har føtter i begge leire.
– Tenso Days fokuserer på ny musikk – med fleksibel innstilling. Hvor viktig er det at kor ser på nye tilnærminger til musikk?
– Det tror jeg korene i Tenso, som er blant de beste kammerkorene i verden, synes er avgjørende. I møtet med dem, har jeg opplevd at de er engasjert i hva slags posisjon kormusikken – og sangen – har i samfunnet. De er opptatt av hvordan man fører tradisjonen videre, nå som sangen forsvinner mer og mer ut av skolen, for eksempel.
Spydspiss
Dette er overførbart til hvordan Lars Petter Hagen liker å tenke om samtidsmusikk.
– Musikken eksisterer ikke i et vakuum, men i relasjoner. Til enkeltmennesket, til historien og til samfunnet generelt, sier Hagen, som mener Solistkoret i så måte har vært en spydspiss for den norske kortradisjonen.
– Solistkoret har vært viktige for utviklingen av ny kormusikk. De siste årene har vi sett et positivt tilfang av kor som har interessert seg for samtidsmusikk, men fremdeles er ingen på nivå med Solistkoret. De har urfremført en stor mengde verk, og hatt en sentral posisjon for forståelsen av ny musikk i både i kormiljøet og blant publikum.
Å holde posisjonen i hevd – og helst gå enda videre – er Grete Pedersens visjon for neste åremålsperiode frem til 2014. På ønskelisten står både klassikere fra tradisjonen og det 20. århundrets verk.
– Aller mest håper jeg at vi får økonomiske rammer til å ta større sjanser enn det vi kan nå, sier Pedersen om fremtiden. – Eksperimenteringen er viktig for oss, og det krever at vi har muligheten til å møtes oftere. Det er en klar visjon!
