Til innholdet

WEINBERG FYLLER 100! WEINBERG HVEM?

Publisert: 08.12.2019



Idag, 8. desember, ville en av de største hemmelighetene i det 20. århundres russiske musikk, nemlig Mieczyslaw Weinberg, fylt 100 år. Han står trolig foran en større renessanse i tradisjonen etter Mahler. Weinberg ble født i en av Warszawas ghettoer, foreldrene var omreisende skuespillere, selv debuterte han som pianist ti år gammel og ble opptatt ved konservatoriet i Warszawa før han fylte tolv. Da krigen brøt ut i 1939, flyktet Weinberg, men ikke vestover eller til USA som mange andre, men østover til Minsk. Der kom han inn ved konservatoriet og studerte med Vasily Zolotaryov. I 1943 sendte Weinberg partituret til sin første symfoni til Sjostakovitsj, han ble imponert og ordnet det slik at Weinberg ble offisielt invitert til Moskva. Slik begynte deres lange vennskap og Weinbergs karriere som komponist i Sovjet.

Mieczyslaw Weinberg var det eneste medlemmet i sin nærmeste familie som overlevde Holocaust. Svigerfaren ble henrettet som fiende av staten i 1948 – akkurat da Weinberg selv fikk myndighetene på nakken fordi han ikke godtok Zhdanovs angrep på formalismen under Den sovjetiske komponistforeningens kongress. Han ble dømt til døden tidlig i 1953, men Sjostakovitsj gikk til Beria i NKVD og tok ham i forsvar. En modig handling – og en som motsier den store komponistens rykte som unnfallende. Først med Stalins død i mars 1953 fikk Weinberg sin frihet, og han holdt lav profil i resten av 1950-årene. Flere kjente musikere, som Emil Gilels og dirigenten Kurt Sanderling kjempet hans sak, men da Kiril Kondrasjin satte hans symfoni nr. 5 på programmet, begynte det å løsne. Symfoni nr. 6, for guttekor og orkester (1963), befestet Weinbergs navn i Russland og er fortsatt hans mest kjente verk. Selv mente han at operaen Passazhirka (Passasjeren) var det betydeligste av sine verk.

Han komponerte ti operaer, tre balletter, 25 symfonier, 17 strykekvartetter, mange korverk og musikk til mer enn 60 filmer. Stilen er romantisk og ofte programmatisk, men rommer først og fremst et bredt tonalt register og levende instrumentale farger. Siden Weinbergs død i 1996 begynte musikken hans så vidt å lekke ut i Vesten, og spesielt slår den godt an hos Sjostakovitsj-elskere. Det ville vært interessant om et av de store norske symfoniorkestrene endelig fikk satt Weinberg på programmet!

Vi viser til en artikkel Klassismusikk.com hadde om Weinberg i 2018.

Bilde: Mieczyslaw Weinberg i sitt arbeidsværelse i 1982. Cop. Tommy Persson