WIENS SUVERENE OPERAORKESTER
Hvorfor, spør min ledsager, hvorfor kan det ikke være sånn i London? Vi vandrer gjennom publikumsområdene i wieneroperaen i pausen på en Nabucco-reprise – ingen stjernenavn, ikke noe styr, ikke noe media, bare en fremførelse av befriende intensitet, den slags forestilling som er rutine i Wien.
TEKST: NORMAN LEBRECHT. Oversatt fra engelsk av Mona Levin
FOTOS: Wiener Staatsoper om ikke annet er oppgitt
Lytt til hvordan det hele begynner, sier jeg. Husk åpningsakkordene, der de stiger som morgendis over et sommerlig tjern, et fordypende inntrykk, sart i fargene og urørlig tilstedeværende. Denne spesielle klangen slår an tonen for hver forestilling og forsikrer oss om, uansett hva som måtte skje, at det grunnleggende fremragende aldri vakler. Dette orkesteret ivaretar husets kvalitet.
Det spiller ingen rolle hvem som dirigerer eller om en tredjedel av musikerne ikke rakk den korte prøven som var avsatt til reprisen, om den ene eller andre sangeren ikke er på topp den kvelden. Dette orkesteret driver operaen trygt frem til teppefall. Og mens applausen fremdeles runger, reiser musikerne seg, håndhilser med kolleger på hver side, løper for å rekke siste trikk hjem, og vet at halvparten av dem må være tilbake på prøve neste morgen klokken 9.
Ansiktene kan være forskjellige fra den ene kvelden til neste i en musikerpool på 150 personer, men klangkonsistensen er garantert. En dårlig dirigent kan strekke tempi, men han kan ikke rokke ved klangen. I de ukene når to tredjedeler av orkesteret turnerer Japan som Wien Filharmoniske, spiller den gjenværende indre kjerne videre uten hørbart kvalitetstap, forsterket med studenter av de respektive gruppelederne som er ivrige etter arven. Mer enn berømte sangere eller regissører, er det orkesteret og koret som er grunnfjellet i et operahus av verdensklasse – og det er hva London aldri synes å oppfatte.
Nedbemanning
Regel nr. 1 i styringssettet for britisk opera er: skjær ned bemanningen. I de senere år ble antallet musikere i Royal Opera House (ROH) spikket ned til halve musikerpoolen i Wien, før kritikerne la merke til en forverring og justeringer ble foretatt. Nå står hundre musikernavn på nettsiden, men du trenger ikke være konsulent i personalavdelingen for å skjønne at det ikke er nok til å dekke inn det vanlige antall helligdager, sykdom, svangerskapspermisjoner og sabbatsår. ROH-orkesteret er avhengig av løsarbeidere. Bare stå litt utenfor kunstnerinngangen en hvilken som helst ettermiddag, og du ser frilansere komme ut med Londons høyeste prøvehonorar og uten lojalitet til huset. Det omvendte er enda sannere: ved å være avhengig av ambulerende musikere, sender ROH ut et signal om at det ikke verdsetter orkesteret som sin kjerne.
Holdningen ved English National Opera (ENO) er heller verre. ENO-orkesteret ble nedbemannet til kammerstørrelse, rundt 50, under en tidligere administrasjon. Det er nå igjen 70 musikere, men det er ikke tilstrekkelig mange for Wagner eller for det meste av samtidsoperaene. Så ENO tråler inn de løsarbeiderne som ikke får jobb på ROH.
Resultatene er hørbare. Selv om både ROH- og ENO-orkesteret nå og da spiller herlig, legger det faste publikummet merke til småfeil, manglende presisjon og intonasjon. Og når folk først begynner å lytte etter feil, da opphører også vantroen – sammen med forsikringen om at de sitter i en institusjon av verdensklasse.
Korpsånd
Dette er ikke kjernefysikk. Av alle James Levines bragder i løpet av 41 år som musikksjef ved the Metropolitan Opera, er den største satsningen på en fast, stolt, godt betalt musikerpool som spiller like mye for hverandre som de gjør for publikum. Ved La Scala, hvor et eget akademi driller neste generasjons musikere, reiser musikksjefen Riccardo Chailly på turné med orkesteret Filarmonica della Scala. Den korpsånden, den selvsikkerheten er hva som gir et operahus høykvalitativ konsistens.
Hvorfor London har nektet å forstå det prinsippet handler ikke bare om press på budsjettene. I roten ligger et spørsmål om sosial klasse. I Wien har en filharmoniker sosial status. En gruppeleder eller konsertmester behandles i sentrumskafeene med en respekt som nærmer seg ærbødighet. En stappfull Café Sacher finner alltid plass for en filharmoniker (det har jeg nylig opplevd). Den østerrikske republikken krever at Wien Filharmoniske spiller ved presidentinnsettelser. Orkesteret er selve flaggskipet.
Londons operahus styres av bankfolk og administrative ledere, prydet med noen levninger av landadel. Disse styrene ser på orkester og kor som tjenestefolk, underlagt kontrakter og oppsigelser når det passer. Tanken om at musikerne i graven er viktigere enn stjernene på scenen er bannlyst av byens bonuskultur, det er til og med lattervekkende. Når respekt nektes, synker tillit. Musikerne gjør sitt beste, men dette er grunnen til at London ikke kan være som Wien.
Mørke skyer
Det betyr ikke at all er søtt som Sachertorte på Ringstrasse. En sosialistisk kulturminister, Thomas Drozda, har bestemt at han vil blande seg inn i operadriften. Drozda, tidligere leder for Burgtheater, sa til Staatsoper-direktøren, Dominique Meyer, at stillingen hans i 2020 skal overtas av en direktør i Sony plateselskap, Bogdan Roscic, en mann uten erfaring med å rollebesette opera. Meyer, en omgjengelig franskmann fra Alsace, har i løpet av de siste ti år jenket Wien Filharmoniske i retning kjønnslikestilling og har oppnådd rekordsalg av billetter – 98.7 prosent. Roscic, til overmål konfronterende, har allerede gitt uttrykk for at han vil redusere repertoaret og om mulig lønningene.
Wienoperaen går inn i en tidsalder med ny usikkerhet. Fremtiden antar den autentiske fargen på den virvlende, gjørmete Donau. Dette er prøvelsens tider. Vant som de er til plutselige regimeendringer, tror likevel filharmonikerne at de vinner til slutt. Man kan bare håpe.
