YO-YO MA OG ESA-PEKKA SALONEN
En storslagen kombinasjon av urkraft og banebrytende modernitet er Yo-Yo Mas beskrivelse av Esa-Pekka Salonens cellokonsert, skapt spesielt for ham.
AV GALINA STOLJAROVA. Oversatt fra engelsk av Mona Levin
TOPPFOTO: Yo Yo Ma. Foto: Todd Rosenberg
Den finske komponistens verk for den anerkjente amerikanske cellisten ble uroppført i mars i år i Chicago Symphony Center, der Chicago Symfoniorkester presenterte konserten med Ma som solist og under Salonens egen ledelse – etterfulgt av stående ovasjoner.
Historien begynte for flere år siden i løpet av en uformell samtale de to imellom, da Yo-Yo Ma spurte, lett spøkefullt, om hans finske venn ville skrive en konsert for ham. Mas første reaksjon da han fikk se partituret, var at han burde gitt komponisten noen gode råd på forhånd.
– Jeg husker da Esa-Pekka viste meg partituret, kanskje en måned før premieren. Jeg så på det og enkelte steder så det helt uspillelig ut. Så jeg spurte ham spøkefullt «Hvorfor hater du meg sånn? Hva har du mot celloen som har fått deg til skrive for den på en så vanvittig måte?» Vi hadde bare snakket løselig om verket et par ganger før dette. Men Esa-Pekka vet hva han gjør, og han har arbeidet mye og lenge med konserten. Han har åpenbart sett på oppgaven som en utfordring, og fordi jeg kjenner noe av musikken hans fra før, tror jeg at konserten er blitt et gjennombruddsverk for ham.
Komponist og dirigent Esa-Pekka Salonen. Foto: Clive Barda
Konfrontasjon og dialog
Konserten byr på ufattelige utfordringer for cellisten: det er en voldsom konfrontasjon mellom cello og orkester her, og en finurlig dialog mellom celloen og dens skygge: Cellopartiet ble innspilt og elektronisk lagt i sløyfe med forsinkelser, slik at mystiske ekko syntes å veve seg sammen med ekte orkesterklang. Hva Esa-Pekka Salonen beskrev som «stilisert kaos», kaller Yo-Yo Ma et dikt om universet.
– Jeg elsker Esa-Pekka! Jeg har kjent ham i mange, mange år, og denne konserten er et mesterverk fordi den dokumenterer det menneskelige og det universelle så godt som det overhodet er mulig i dette århundret, sier musikeren.
– Klangverdenen er utrolig vakker og overdådig rik. Verket klinger romantisk, men hva han er i stand til å skildre er alle de romlige fornemmelsene vi opplever. Du kan foreta deg hva som helst, gå for eksempel, og plutselig føler du at verden bare åpner seg på en fantastisk måte. Han makter å skildre så mange sider av naturen og universet ved å la klangverdenene gå i loop; ufattelig harmonisk rikdom følger av at mange tonearter er bygget på hverandre, den ene over den andre, og likevel er alle klart hørbare. Det er samtidig moderne og grunnleggende, som noe fra en urkilde. Det er universet, et mikrounivers av følelser, og jo mer jeg lytter til det, desto mer setter jeg pris på det.
Felles bestilling
Det banebrytende verket er en felles bestilling fra the Chicago Symphony Orchestra, the New York Philharmonic, the Barbican Center i London og det nyåpnede Elbphilharmonie i Hamburg. Alle de fire konsertstedene er vertskap for de første oppførelsene.
– Vi har spilt den fire ganger i Chicago, tre ganger i New York, fulgt av to konserter med the New York Philharmonic i London og Hamburg. Snart skal jeg treffe cellistene som skal spille verket senere i år, for eksempel i Helsinki, og jeg skal dele alt jeg kan om det, og hva alle de små detaljene er, akustisk, for eksempel. Så det er mitt bidrag, sier Yo-Yo Ma, som alltid beundret Slava Rostropovich for hans arbeid med studentene sine.
– Han var forbløffende på den måten. Han tok seg alltid tid til å sette seg ned og snakke gjennom alt med dem, for å være sikker på at både kjernespørsmålene og hver eneste lille detalj gikk inn i hjertene og under huden på dem. Han spilte det ut for dem, viste hvordan det var mulig, og hvordan de kunne gjøre det.
Yo-Yo Ma er en av FNs «Messengers of Peace», og deler Salonens søkende og filosofiske holdning, både i musikken og i dagliglivet. Begge kunstnerne er blant de mest sosialt engasjerte musikerne i verden i dag; de tror på musikkens og kunstens makt til å forandre og helbrede, og i bagasjen bærer de med seg et stort antall initiativ som setter medmenneskelighet i sentrum.
The Silk Road Ensemble. Foto: Abu Dhabi Festival
The Silk Road Project
Som grunnlegger av the Silk Road Project som forener musikere fra over 20 land langs Den store Silkeveien, fra Middelhavet til Kina, og som ga sin første konsert i 2000, føler Yo-Yo Ma at ensemblet endelige mål ligger langt ut over det rent musikalske; de ønsker å utforske og sammenføye felles musikalske påvirkninger mellom Øst og Vest. Det handler om brobygging og å binde kulturer sammen gjennom musikk.
– Vi prøver bare å sette et menneskelig ansikt på en del ting, sier Yo-Yo Ma.
– Vi ønsker å være blant dem som bidrar til å finne løsninger på de vanskeligste spørsmålene. Vi burde alle forsøke å gjøre noe som er viktig akkurat nå, overveie hvordan vi tenker på våre naturressurser, hva vi synes om at flyktninger kommer til våre land og samfunn, hva samfunnet gjør og hva flyktningene gjør er svært viktig. Immigrasjon og flyktningestrøm til Amerika, spesielt fra Mexico, er et stort spørsmål. Hvis du har syv millioner mennesker uten papirer, er de like fullt mennesker, og ikke bare nummer. Det er avgjørende hvordan vi tenker om hverandre, i tillegg til det juridiske.
Antropologi og arkeologi
For cellisten har utvilsomt antropologiske og arkeologiske studier ved Harvard spilt en avgjørende rolle i utformingen av hans mentalitet og kunstneriske prosjekt. Antropologi var det første faget han tok som ga musikeren en måte å forstå alle kulturene han selv sprang ut av.
– Helt siden barndommen, har alle kulturer jeg kom fra hevdet å være den beste, sier han. – Da jeg var syv, sa alle rundt meg, «Ta den veien. Dette er hva du trenger», og jeg følte det som jeg ble revet i stykker. Noe var sant i hva hver av dem sa, men selv da forsto jeg at ikke alle kan ha rett samtidig, eller at de bruker feil ord. Antropologien ga meg altså et hardt tiltrengt verdisystem som et samfunn må ha. Et verdisystem leder til en egen adferd som samsvarer med det, og slik blir kultur.
På den andre siden ga arkeologien Yo-Yo Ma en forståelse av det beste og det dårligste i ethvert samfunn: uansett er det alltid folk der ute, og målet er å gjøre det bra for dem.
– Det dreier seg om å ta riktige avgjørelser, slik at de ikke leder befolkningen ut i lidelser. Når du ser på arkeologiske utgravninger, blir det glassklart hva bestemte avgjørelser har betydd for samfunnene. Det er på slike steder du lærer å ta balanserte valg som er til folkets fordel og som gir varig fred.
