BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER PÅ BBC PROMS
Bergen Filharmoniske Orkester, Alina Ibragimova og Edward Gardner urfremførte Rolf Wallins fiolinkonsert Whirld i Royal Albert Hall 21. august.
TEKST MARTIN ANDERSON
FOTOS BBC / CHRIS CHRISTODOULOU
Toppfoto: Alina Ibragimova, Rolf Walling og Edward Gardner mottar applaus for Whilrd.
Program:
Wagner Overture: Der fliegende Holländer
Wallin Whirld (urfremføring)*
Sibelius Symfoni nr. 2 i D-dur
*Alina Ibragimova (fiolin); Bergen Filharmoniske Orkester, dir. Edward Gardner
Det har aldri tidligere slått meg hvor effektivt ouverturen til Wagners Flyvende hollender lar orkesteret presentere sine akkreditiver. Den åpner med horn, før musikken føres videre til celli og basser, så til treblåserne, trombonene, paukene og så videre, nesten som en slags konsert for orkester – før begrepet var oppfunnet*. I det øyeblikk Edward Gardner nådde dobbelstreken, var de musikalske kvalitetene til Bergen Filharmoniske Orkester blitt slått ettertrykkelig fast – om det skulle vært noen tvil. Dette viste seg å være karakteristisk for hele konserten.
Enkelte av orkestrene som gjester BBCs Promenadekonserter, gjør både sitt eget og vertslandet den bjørnetjenesten å legge igjen egen musikk hjemme. Ved denne anledningen brakte Bergen-Filharmonien med seg noe som både var norsk og viktig: urfremførelsen av Rolf Wallins fiolinkonsert Whirld.
I fire sammenhengende satser som varer i 23 minutter, stiller Whirld voldsomme krav til solisten og ga Ibragimova knapt nok en pause – men hun spilte den med den slags sikkerhet som tyder på at hun lett kan mestre dette en hvilken som helst tirsdag morgen. Både soloparti og orkesterakkompagnement har en løssluppen, improvisatorisk karakter – det virket nesten som om musikerne fant det på det der og da. Stilistisk nedstammer konserten direkte fra Bartók og Szymanowski, også med sine hint av folkemusikk. Wallins programnotis nevner innflytelsen fra alkymi, og siterer noen tidlige forskere som tok det seriøst. En var
«Johann Conrad Barchusen, som i sin vakkert illustrerte Elementa Chemiae skildrer den alkymistiske prosessen som en due som flyr opp og ned i en sydende glasskolbe, og samhandler ikke bare med de fire elementene, solen, månen og planetene, men også med en løve, en drage og en selvetende slange. Fiolinsolisten er som denne fuglen, som flyr gjennom de fire karene Nigredo (svarthet), Albedo (hvithet), Citrinitas (gulhet) og Rubedo (rødhet).»
Jeg innrømmer at jeg ikke helt hørte denne metaforen nedfelleseg i musikken. Selv om konserten signaliserte overgangen fra en sats og stemming til den neste ved å sentrere om en enkelt tone, som om den passerte en flaskehals, holdt den febrile aktiviteten til solisten og den travle besvarelsen fra orkesteret aldri helt opp. Derfor fikk aldri de større kontrastene som kunne ha gjort strukturen tydeligere aldri helt slippe til. Komposisjonen i seg selv er overdådig: Wallins oppfinnsomhet fyller hver takt med nådeløse detaljer og binder solisten og orkesteret til en åndeløs dialog der fiolinen knapt tillates å synge. Fokuset var på mikronivå, der solofiolinen roper ut til kammermusikalske teksturer fra orkesteret; full forte var sjelden. Det hjalp ikke, siden Ibragimova (ikke overraskende) brukte noter ved fremførelsen, og ikke sto henvendt til eller spilte ut mot publikum. Dermed fikk ikke solo-linjen fremstå slik den burde; innspillingen (som du kan høre her.) gir et bedre inntrykk av verket enn det man fikk i salen. Whirld er full av slående og effektiv musikk – men jeg må nok å lytte noen flere ganger for å bli overbevist om at den virker helhetlig.
Den teksturmessige klarheten musikerne fra Bergen tilførte Wagner og Wallin gjorde også fremføringen av Sibelius’ andre symfoni minneverdig. Det var en tolkning som steg i holdning etter hvert som den skred frem: Gardner begynte i et for raskt tempo i forhold til verkets storslagenhet, men ble mer majestetisk etter hvert, og da den store melodien kom i siste sats, kriblet det i hele kroppen. Det bemerkelsesverdige her var nok en gang detaljene. Det var som om hver musiker var seg bevisst sin egen betydning i helheten; med det resultat at den rene radikaliteten i partituret ble åpenbar, og man kunne forestille seg hvor dristig verket må ha virket under urfremførelsen i 1902. Gardner burde også ha gitt tubaisten tegn til å solo-bukke.
Ekstranumrene, begge av Grieg, var forutsigbare nok: «Åses død» fra Peer Gynt og «Trolltog» fra femte hefte av Lyriske Stykker, op. 54. Hva med å være litt mer eventyrlystne neste gang, med noe som Hovlands Fanfare og koral, Fliflet Bræins Ut mot havet eller Söderlinds Toccata brillante over «Seier’n er vår»? «Prommerne» ville elsket det.
