Sjostakovitsj Klavertrio
nr. 1 og 2, op. 8 og 67
Sonate for bratsj og klaver, op. 147*
Zsolt-Tihamer Visöntay (fiolin), Mats
Lidström (cello), *Ada Meinich (bratsj),
Vladimir Ashkenazy (klaver)
Decca 478 9382
(72 minutter)
Det skal godt gjøres å forbedre disse intense, gripende fremførelsene (og presentasjonen og innspillingslyden er av samme kvalitet). De tre verkene her er nærmest en krønike over Sjostakovitsj’ dystre liv: den første trioen ble skrevet i 1923, da han var full av ung selvsikkerhet og glød, den andre ble komponert i 1943, midt under andre verdenskrig (og Sjostakovitsj’ bruk av jødisk materiale tyder på at han var klar over nazistenes grusomheter på den tiden), og bratsjsonaten ble produsert i 1975, i de siste ukene han levde, fryktelig syk og i dødens grep. Ashkenazy forstår denne musikken som få andre, og Visöntay og Lidström er like intense i sine forrykende konsentrerte tolkninger. Jeg skulle ønske jeg kunne huske navnet på den russiske musikologen som i sin forelesning under et symposium i forbindelse med Sjostakovitsj’ 100-årsmarkering, avslørte for et forbløffet publikum (meg selv inklusive) at bratsjsonaten ikke bare som kjent siterer Beethovens Måneskinnsonate, men også, i tur og rekkefølge, klipp fra alle Sjostakovitsj’ egne utgitte verk, og slik bevisst skapte en oversikt over hele hans liv. Ada Meinich og Ashkenazy griper perfekt den foruroligende blandingen av ironisk humor og mørk tragedie som en slik saga må mønstre.
Anbefales på det aller sterkeste – en av de beste ut-givelsene jeg har hørt på lenge.
