40-ÅRSFEST FOR DET NORSKE KAMMERORKESTER
Det Norske Kammerorkester feiret 18. november sine første førti år med en syv timers musikalsk fest på Sentralen i Oslo.
TEKST OG FOTO: TROND ALEXANDER TUNE
TOPPFOTO: Musikere fra flere orkestergenerasjoner stilte opp gratis for å spille, hylle, mimre og møte kolleger gjennom 40 år.
– Det er en fest, ikke konsert, understreket kammerorkesterets direktør Per Erik Kise Larsen. Kvelden ble en musikalsk fest med et så bredt repertoar og så kreative ideer som bare Det Norske Kammerorkester evner. 80 musikere utgjorde orkesteret i forskjellige konstellasjoner, og noen av dem hadde med seg historien helt tilbake til de første årene med Iona Brown og Terje Tønnesen som ledere.
At førtiåringen feiret seg selv i hippe Sentralen er symptomatisk på deres evne til å fornyelse og vilje til å overraske. Publikum fikk oppleve musikk på høyt nivå i et fargerikt program med morsomme taler, festmiddag, «eine kleine nachtspiel-musikk» og et glass i hånden. Musikkfesten viste også veien videre med de yngre musikerne som kaller konsertprosjektene «vitamininnsprøytinger».
Varme Piazolla og klare Vivaldi
Kvelden startet i Marmorsalen og ble et gjenhør med kjernerepertoar med Mozarts Overture til Figaros bryllup, Bachs Ouverture og «Air» fra Orkestersuite nr. 3 i D-dur, Vivaldis fagottkonsert med Per Hannisdal som solist, og 4. sats fra Beethovens 8. Symfoni som avslutning. Mellom det hørte vi følsomheten til Øysteins Sonstads cellospill i Piazzollas Oblivion som bredte seg som varme i den kjølige Marmorsalen.
SiLya har et talent som strekker seg over sjangre, slik som Kammerorkesteret selv. Hun sang Grieg «slik som bare jeg kan synge», og forførte også med egne låter.
Vinterhagens unge magi
Men det var i Vinterhagen det skjedde. Der også, kan man kanskje si, for orkesteret hadde gjort Sentralens mange praktrom til sine. Mendelssohns skinnende ungdomsverk var som skapt for åtte unge strykere. Oktetten op. 20 var spilt med den nerve, intensitet og konsentrasjon som man kjenner så godt igjen fra Kammerorkesterets konserter. Samlyttende musikere som spiller presist og grasiøst.
– Jeg tror ikke de har gjort noe annet enn å spille Mendelssohn i hele sitt liv! utbrøt fiolinisten Arne Jørgen Øian begeistret ved bardisken. Det har han vel på sett og vis rett i. Uten musikkopplæringen fra musikkskoler til masterstudier hadde ikke Det Norske Kammerorkester eksistert.
Med i vandrekonsertene var det også Bach i fullstendig mørke med fiolin og cello i Hvelvet (ikke helvete). I Forstandersalen ble sensuell, cubansk før-revolusjonær salongmusikk servert med dansbare rytmer og et glass.
«Don’t give me the best players, give me the dedicated ones» (Iona Brown)
1977 var et spesielt år for den klassiske musikken i Norge. Mens resten av verden danset disco og Maria Callas sang sin aller siste arie, fikk vi i Oslo et nytt konserthus, Mariss Jansons dirigerte sin første konsert med Oslo-Filharmonien og Det Norske Kammerorkester så dagens lys.
Den unge fiolinisten Terje Tønnesen svarte i et brev i mars 1977 at han både var «beæret og uhyre interessert i prosjektet» som munnet ut i Det Norske kammerorkester. Debutkonserten fant sted i Aulaen i november. Den tydelige, britiske fiolinisten Iona Brown fra det kjente St Martin in the Fields ble hyret til å lede ensemblet fra 1981. Hun ønsket seg unge musikere som ville noe, og fikk det.
Nivåheving
Suksessen gjennom 40 år er blitt båret på den enorme kvalitetshevingen norsk musikkliv har vært en del av. Norges musikkhøgskole, Barratt Due musikkinstitutt og mange andre musikkutdanningsinstitusjoner har vært fundamentet for orkesterets utvikling.
– Få musikere på hver stemme som spiller på hverandres impulser har bidratt til å heve nivået og evne til å lytte. Kammerorkesteret har derfor vært medvirkende for Oslo-Filharmoniens suksess, mener bratsjist Are Sandbakken som var med i DNK en periode.
– Det er jo den optimale «orkesterskole», og vi tok med oss «klangblandingen» fra Iona Brown tilbake til Filharmonien. Vi kan ikke overvurdere hva Kammerorkesteret har betydd for norske symfoniorkestre, mener professoren i kammermusikk ved Musikkhøgskolen.
Viktige støttespillere hedret
Anekdoter, sitater, historier om verdensstjerner, ikoniske konsertsaler, og fra kulturhusene i Norge, satt løst fra talerne hele kvelden. Venneforeningens glede ved å støtte musikerne fra å smøre rundstykker til musikerne, til å være konsertverter og gi økonomiske bidrag, var synlige. «Sliterne» Solveig Tutvedt og Turid Langeland ble hedret ved utnevning til æresmedlemmer. Foreningens leder kvitterte med å donere 200.000 til turnéen til festivalen Lillenorge i Berlin 18. mai til neste år.
Kontraster
Per Kristian Skalstad dirigerte flere verker på konserten, og minnene fra hans første famlende turné med Kammerorkestret i 1988 delte han med publikum. Orkesteret var i øst-Sverige og fiolinisten Per Kristian var med som 16 år gammel førstereisgutt.
– Sterkest inntrykk gjorde Kiruna Kino, mørk og fæl som gruvene, og klangen hadde nok vært bedre der nede i gruvene. Kiruna Kino representerte en slags klanglig vakuum og totalt fravær av akustikk, fortalte han til et leende publikum.
Mot disse erfaringene står selvfølgelig opplevelsene av Verklärte Nacht spilt utenat i Wien i 2014, konserter i Carnegie Hall i New York og Royal Albert Hall i London som en sterk kontrast, fortalte han. Men fiolinisten og dirigenten trakk fram også Holberg-suiten på Kulturhuset på Ål, og sannelig også Hotell Klubben i Tønsberg som viktige minner i orkesterets historie.
«Vi tar fra fire takter før åtte etter B» (Terje Tønnesen)
Terje Tønnesen var forhindret fra å lede konsertene, men syntes det var fint å oppleve dem fra salen, sa han mens han titter på utstillingen av bilder og memorabilia fra de siste 40 år. Han husker spesielt to øyeblikk.
– På åttitallet spilte vi Sjostakovitsj’ 14. symfoni med Mstislav Rostropovich som dirigent og hans kone Galina Visjnevskaja som sopransolist. Det var helt spesielt, husker han. Og da vi spilte Verklärte Nacht utenat første gang var det en milepæl, forteller den kunstneriske lederen gjennom 40 år.
Orkesterets motto ble definert på 90-tallet som å «ta vare på og videreutvikle tradisjonen, samtidig som vi skulle utfordre den». Og det har de gjort, og de sikter stadig mot nye høyder.
Kvelden ble rundet av med besøk av Hovedøen Social Club. Abonnenter, venner og musikere danset og koste seg meg smektende musikk helt på toppen av Sentralen. Akkurat der de skulle være på sin jubileumsnatt. På toppen.
