STERK, MODERNE VERSJON AV GAMMEL KLASSIKER
DANS
Dada Masilo/The Dance Factory
GISELLE
Dansens Hus
Anmeldt av FREDRIK RÜTTER
Foto: Dansens Hus / John Hogg
Det er ikke ofte Dansens Hus i Oslo inviterer til en verdenspremiere på et verk av en ikke-norsk koreograf. Det skjedde 4. mai da den sør-afrikanske koreografen Dada Masilo hadde premiere på sin versjon av den klassiske perlen Giselle. Originalversjonen skriver seg fra Paris i 1841, og er et hovedverk i den klassiske balletthistoriens romantiske periode. Den danses fremdeles i de store klassiske ballettkompaniene, men enkelte koreografer har gjort egne, moderne versjoner. Svensken Mats Ek har gjort sin, og nå altså Dada Masilo som har tatt for seg flere klassikere før. I 2015 gjestet hennes kompani Oslo med Svanesjøen til stor begeistring.
Masilos Giselle er realisert gjennom samarbeid med The Joyce Theatre i New York, og har hatt sin prøvetid der, men verdenspremieren ble lagt til Oslo. Dada Masilo har sin bakgrunn fra The National School of Arts i Johannesburg hvor det undervises i alle danseretninger, fra klassisk ballett til afrikansk dans. Det er disse to dansestilene Masilo benytter seg av i sin koreografi. Derfor må danserne hennes være like sterke i begge retninger, og de tolv danserne hun hadde med seg, var alle hva vi kaller «strong movers».
Når hjertet brister
Giselle handler om den unge landsbypiken med samme navn. Hun har et svakt hjerte, og hun elsker å danse med vennene sine. En ung, ukjent mann, Albrecht, dukker opp og hun forelsker seg hodestups i ham. Han utgir seg for å være en vanlig gutt, mens han egentlig er en prins og forlovet med Bathilde. Da Giselle oppdager dette, brister hjertet hennes. Sagnet sier at unge kvinner som dør av kjærlighetssorg, blir en Wili – en ånd. Wiliene danser ute i skogen om natten, og driver alle menn som måtte forville seg dit, til å danse seg inn i døden.
Dada Masilo følger den originale historien tett, og med drivende god nykomponert musikk av Phillip Miller får hun frem historien på en fascinerende måte. Miller har vevd deler av originalmusikken til Adolphe Adam inn i sitt partitur, og det fungerer helt utmerket. Masilo danser selv hovedrollen og i første akt har hun lagt inn en scene hvor lederen for Wiliene, Myrtha, dukker opp. Hun er i Masilos versjon nærmest en skremmende heksedoktor. Her indikerer hun hva som kommer til å skje med Giselle, som blir rystet.
Drama og dansevilje
Blandingen av afrikansk og neoklassisk dans smelter Masilo mesterlig sammen, noe Millers musikk bidrar til. Han bruker gjerne de innvevde melodiene fra originalmusikken når det danses i klassisk stil, mens rytmene, fremhevet gjennom mye perkusjon, følger koreografien i de afrikanske dansesekvensene. I enkelte partier, som den avsluttende der Albrecht danser seg inn i døden, benyttes begge parallelt: Mens han beveger seg i et neoklassisk dansespråk, har Wilienes uttrykk og perkusjonen en afrikansk puls.
I andre akt av originalversjonen, når Albrecht dukker opp ved Giselles grav og blir angrepet av Wiliene, er hun beskyttende. Her er det motsatt: Giselle følger med dem og driver Albrecht inn i døden med full kraft og uten nåde. Det er sjelden man opplever en forestilling som er så energifylt, og som dirrer av både drama og dansevilje.
Det er også en glede å se et bevegelsesspråk som har sin kilde i helt andre historiske røtter enn vi er vant til å få servert på norske scener. Dada Masilo har valgt ikke å kopiere den romantiske siden som er fremherskende i originalversjonen. Her er det den unge kvinnens fortvilelse når hun oppdager sviket som får styre uttrykket og styrken i dansen.
