Bartók
Konsert for orkester; Rhapsody nr. 1;* Rhapsody nr. 2;* Dansesuite *James Ehnes (fiolin); Bergen Filharmoniske Orkester, dir. Edward Gardner
Chandos CHSA 5189 (80 minutter)
Her kommer en av mine tirader igjen, dessverre. I øyeblikket finnes det 101 innspillinger av Konsert for orkester på markedet, 33 av Dansesuite, 19 av Rhapsodi nr 1 og 16 av Rhapsodi nr. 2. Hva i all verden har Edward Gardner, programkomiteen i Bergen-Filharmonien og Chandos-folket tenkt da de samlet kom frem til avgjørelsen om å legge enda en innspilling til disse tallene? I rettferdighetens navn er orkesterspillet direkte imponerende, James Ehnes avleverer solopartiet i de to rapsodiene med mye bravur, og alt er innspilt i slående klar, livlig og kraftfull lyd. Men fremførelsene av de to større verkene her, Konsert for orkester og Dansesuite, mangler den fornemmelsen av ond fryd som burde gi dem en særlig spenning, slik at selv om CD-entusiaster kan blir glad for å se disse innspillingene, kommer de ikke til å fortrenge noen av de klassiske tolkningene i diskografiene. Ikke rart at plateindustriens klassiske del står på knærne: det finnes hundrevis av fine komponister der ute, døde og levende, som venter på sin sjanse foran mikrofonene – noen av dem er norske, selvfølgelig – og enda en gang kastes ressurser bort på poengløs kopiering av repertoar. Og jeg sparker selvsagt ikke spesielt mot Bergen, overhodet ikke. Denne utgivelsen eksemplifiserer bare hvordan hele industrien går i sirkler rundt en stadig mindre kjerne av verk og komponister som om de var alt som foreligger. Hvor er oppfinnsomheten? Hva med å gjøre litt research? Joda, jeg kjenner alle argumentene: orkestre må spille inn standardrepertoar slik at kvaliteten på spillet blir lett å oppfatte. Men de er ikke, eller burde ikke være, implisitt i konkurranse med andre orkestre. Det spiller ingen rolle hvem som spiller best av hva de nå enn spiller, og hvis det sentrale repertoaret behandles som grunnlag for noe som egentlig er en høykulturell pisse-konkurranse, må vi ikke bli overrasket om publikum forlater oss.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
