BOYSEN OG FRANCK
– Jeg må si jeg er svært takknemlig for den perioden jeg har fått være med i norsk musikkliv, sier 74 år gamle Bjørn Boysen om det som fremstår som en ny gullalder i norsk musikkhistorie.
TEKST: HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: BJØRN BOYSEN. Foto: Ingrid Haugsand Boysen
– Det har vært spennende å være med på oppbygging av viktige institusjoner, som Norges musikkhøgskole. Vi som var med på det var ufattelig unge, stort sett i 30-årene, og ble vist utrolig stor tillit. Selv var han rektor fra 1991-1998, og professor fra 1995.
Boysens nye plate med César Francks orgelverk er møtt med strålende kritikker, som av vår egen anmelder, Martin Anderson. Han beskriver det slik: «Hans tempi i alle disse stykkene er valgt med ekspertise, og registreringene med et øre som er finpolert gjennom tiårs erfaring. Kort sagt, alt her er vakkert gjennomført, og du kan neppe finne denne musikken bedre presentert noe annet sted.»
– Gratulerer ned nydelig plate! Franck er jo en betydelig kirkemusikkomponist, og jeg er litt overrasket over at orgelproduksjonen hans ikke er større enn at den får plass på en dobbelt-CD. Men unntak av noen småstykker, er alle verkene med her?
– Han har tolv store stykker. De er betydelige og epokegjørende. Hans Grand Pièce op. 17 foregriper det som ble den store, franske orgelsymfonien, en stil flere fulgte opp, som Widor og Vierne. Franck er en viktig overgangsfigur. Han ble født før Beethoven hadde rukket å komponere sin 9. symfoni, og døde etter at Debussy hadde komponert Cinq poèmes de Charles Baudelarie. Det er litt av en epoke!
Organist og «markedsfører»
César Franck vokste opp med en dominerende far som ville gjøre sønnen til klavervirtuos. Han var fra Belgia, og måtte søke fransk statsborgerskap for å komme inn på Paris-konservatoriet. Der måtte han også ta orgeltimer.
«Det er lite som tyder på at det lå noen stor interesse for instrumentet bak, snarere var det snakk om å sikre seg flere ben å stå på,» skriver Boysen i sin artikkel til CD-heftet. Men det kom godt med; da unge Franck i 1846 brøt med sin far og måtte livnære seg selv, tok han jobb som organist i Nôtre-Dame-de-Lorette, der han akkompagnerte koret. Kirkens hovedorgel, bygget av Aristide Cavaillé-Coll var det hovedorganisten som trakterte. Åtte år senere fikk Franck selv stilling som hovedorganist i Saint-Jean-Saint-François, som hadde et instrument av samme orgelbygger. Han fikk etter hvert fikk et nært forhold til orgelet, og han hjalp med «markedsføringen» ved å demonstrere nye instrumenter.
Orgel utgått på dato
Dette var ingen glansperiode i fransk orgelmusikk. Den store franske orgellitteraturen fra 1700-tallet var gått av moten til fordel for improvisasjon over populære melodier i tiden; fra Haydn-temaer til operaarier. Boysen gjengir i CD-heftet den norske Chopin-eleven Thomas Tellefsens reaksjon på tilstandene:
«Hele Paris, ja hele Frankrig har ei een Organist som duer noget og veed ei hvad Orgelspil – navnlig Pedalspil er. Man har superbe Orgeler, men forestil Dig min og all sande Musikeres Indignation, naar man seer en Organist sætte Benene ved hver ende af Pedalet med den største Rolighed og Ubevægelighed, og lade Fingrene løbe om med en grænseløs Frækhed med Marcher, Contradanse, Operaarier etc paa det Instrument som er bestemt til Udførelse af den sande og mest oppløftende Green av Musiken – Kirkemusik – det Ord som ingen eller faa kjende Betydningen af i Frankrig.»
César Franck hadde antakelig observert det samme og søkte inspirasjon andre steder.
– Det er i møtet mellom den tyske, rike harmonikken fra Wagner og Liszt og den franske dramatiske stilen at den nye magien oppstår, forklarer Boysen, som gjennom hele sin orgelkarriere har følt en sterk dragning til denne magien. – Det er kanskje litt rart at jeg, som ikke snakker et ord fransk, er så tiltalt av fransk musikk, smiler han.
Tredelt komposisjonshistorie
Francks komposisjonsperioder deles gjerne i tre: Fra 1835 til 1858 skrev han musikk for mange ulike typer besetninger, men bare ett orgelverk, Andantino (1857). Neste periode regnes fra 1858 til 1876, der orgelstillingen han fikk i Sainte-Clotilde-kirken i 1859 og hadde frem til sin død i 1890, anses som sentral. Fra denne perioden stammer hans Six Pièces, op. 16 – 21, der den tyske påvirkningen er tydelig. Den siste perioden, fra 1876, har sammenheng med hans orgel-professorat på Paris-konservatoriet, der det oppsto et miljø rundt Franck som påvirket en hel generasjon franske komponister, som Saint-Saëns, Fauré, d’Indy, Chausson og Vierne. De to siste samlingene på Boysens CD, Trois pièces og Trois chorales, stammer fra denne perioden. Om sistnevnte skrev Franck: «før jeg dør skal jeg skrive noen orgelkoraler, som Bach gjorde, men på en helt annen måte». Han rakk det akkurat; han skrev dem den sommeren han ble skadet i en trafikkulykke. Han døde av skadene i november samme år.
– Siden du har med verk fra alle periodene, kan du si noe om utviklingen mellom dem?
– Jeg syns det er forbløffende liten stilistisk forskjell mellom dem. Hans stil, der han blandet elementer fra fransk drama og tysk harmonikk, var temmelig konsistent, fastslår Boysen.
Fascinert av kunsthåndverket
– Instrumentene du spiller på har en tydelig plass på alle coverne: Vierne på Katarinakyrkans orgel i Stockholm, Arild Sandvold og Widor i Århus Domkirke, Bach på Glogerorgelet i Kongsberg og nå Franck i Uranienborg kirke. Med unntak av Stradivarius, ser vi sjelden en slik opptatthet av selve instrumentet det spilles på. Hva skyldes denne store interessen for orgelbygging hos organister – César Franck delte den jo også?
– Fascinasjonen over kunsthåndverket! svarer Bjørn Boysen spontant. – Jeg var egentlig usikker på om Kuhn-orgelet i Uranienborg kirke passet til Franck-platen, men ble fascinert over i hvor stor grad det passet til musikken da vi kom i gang. Orgelet i Katarinakyrkan er det mest fantastiske jeg noen gang har spilt på. Det fins noen gamle LP-er jeg har spilt inn der med verk av Vierne, Arne Eggen og Fridtjof Andersen, som jeg skulle ønske ble trykket opp igjen. De er gjort med den fabelaktige produsenten Arne Akselberg, som jeg har samarbeidet med i årevis.
Orgel-nerd-virksomheten har blant annet munnet ut i en årlig orgelsafari under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, den såkalte Boysenbussen, der interesserte blir med på en rundtur til noen av Oslos fineste instrumenter – et populært tiltak. En blåtur, der ingen får vite på forhånd hvor de skal.
– Bussen pleier å være full, ca. 40 passasjerer. Helt vanlige mennesker som er nysgjerrige på orgel, forklarer Boysen.
Ikke snakk ned Oslo konserthus!
Hans orgelekspertise er velkjent. Bjørn Boysen har vært konsulent på mang en orgelanskaffelse, blant annet i Oslo konserthus, der han var ansvarlig for orgelet frem til ganske nylig. Det var en ganske spesiell prosess, der han blant annet var på studietur med en komité ledet av Rolf Stanger til flere av Europas metropoler.
– Vi så på mange konsertsaler, uten at jeg fikk se et eneste orgel. Til gjengjeld besøkte vi mange fine restauranter, som Stranger husket fra 1930-tallet. En morsom tur! Selve byggingen av det tyskproduserte orgelet ble derimot noe av et mareritt. Det tok mange år før det ble ferdig, og til slutt måtte norske orgelbyggere inn – i all hemmelighet – for å fullføre prosjektet. Det skulle ikke snakkes om offentlig.
– Når det er sagt, er jeg opptatt av at vi må slutte å snakke ned Oslo konserthus! Det var en stor begivenhet da det sto ferdig. Det har sine akustiske utfordringer, men så ille som mange vil ha det til er det ikke, sammenlignet med mange andre konserthus. Og ser man på arkitekturen og materialene som er brukt, er det få som kan måle seg i kvalitet, avslutter Bjørn Boysen.
