COKE
Klaverkonserter: nr. 3 i Ess-dur, op. 30; nr. 4 i ciss-moll, op. 38; nr. 5 i d-moll, op. 57: Andante piacevole
Simon Callaghan (klaver); BBC Symphony Orchestra, dir. Martyn Brabbins
Hyperion CDA68173 (69 minutter)
Rett som det er dukker en glemt komponist frem i lyset og hylles som «den tyske Debussy» eller «den italienske Wagner» eller noe lignende. Da York Bowens musikk steg opp til overflaten, ble han feiret som «den engelske Rakhmaninov». Det er en tåpelig idé, selvfølgelig, siden bare Debussy var Debussy og Bowens musikk ikke egentlig klinger som Rakhmaninovs heller – den er bare stor i utstrekning og senromantisk. Men nå gir den 78. i Hyperions serie «Romantic Piano Concerto» oss en engelsk komponist som faktisk antyder et slektskap med Rakhmaninov – Rakhmaninov på ganske lav varme, selvsagt, men ikke desto mindre noe av en musikalsk fetter; og Roger Sacheverell Coke regnet Rakhmaninov blant sine venner. Coke ble født i Derbyshire, midt i England i 1912, arvet familiegodset som to-åring da faren ble drept i slaget ved Ypres, og han studerte ved Eton. Moren bygget om noen av uthusene til et studio og en konsertsal, og der satt Coke og komponerte i resten av sitt liv, formuende, kjederøkende og depressiv – han døde i 1972, glemt av musikkverdenen. Likhetene med Rakhmaninov er slående: de store gestene, klaverteksturene, fraseringen – du kommer til å oppleve dem som kjente. Når du hører åpningen av den tredje konserten, sier du antagelig til deg selv, som jeg gjorde: «Rakhmaninov 3!» – skjønt musikken går i en annen retning etter åpningstakten. Denne innspillingen presenterer åpenbart hoveddelen av hans klaverkonserter. Han trakk tilbake nr. 1 og 2, og den langsomme satsen i nr. 5, som avslutter denne CDen, er alt han fullførte av nr. 5; da gjenstår nr. 6. Simon Callaghan, som allerede hadde innspilt et album med Cokes klavermusikk på det uavhengige britiske plateselskapet SOMM, var det opplagte valget som solist på disse innspillingene, og han og Martyn Brabbins gjør en god innsats for disse verkene. De kan ikke omskape den til stor musikk, men det er avgjort en givende oppdagelse. Rupert Ridgewell fra the British Library har skrevet et essay i CD-heftet som gir et interessant omriss av livet til denne skyggefulle skikkelsen, og gjør en nysgjerrig på mer. Man lurer på hvordan den siste konserten klinger, og hva med de tre symfoniene og to konsertene for stemme og orkester?
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
