WOVEN BRASS
Christophersen Woven Brass
Oslo Philharmonic Brass
Lindberg Lyd 2L143 (44 minutter; SACD og Blu-ray)
Bjørn Morten Christophersen komponerte Woven Brass “i løpet av et og et halvt tiår”. Det kan enten betraktes som fjorten enkeltstykker – som hvert varer fra 33 sekunder til nesten fjorten minutter – eller en timelang syklus for ulike kombinasjoner av de seks messinginstrumentene som kreves, (standard messingkvintett pluss en tredje trompet). Syklus-aspektet styrkes av en rekke tematiske kryssreferanser mellom de fjorten satsene, som er bemerkelsesverdig variert i karakter og idiom. Åpningen The Wind Blows Where It Desires (2013), for tre trompeter, er det nest lengste verket på 9:35 minutter, et spennende stykke naturskildring som ved å fastholde sitt stille midtparti, minner meg om Carl Ruggles spesielle syn på 1920-tallet, Angels for seks trompeter, på samme måte som Octatonic Song (2005). Sistnevnte er en av en serie Bagateller for messingtrio, som er blitt resirkulert inn i en større syklus. En annen er Circo Dodecafonico, der den intellektuelle musikalske flyten går til motsatt ytterlighet. Octatonic Song og Circo Dodecafonico utgjør et spennende par, kontrasterende i lys og skygge, konsonans og dissonans. Disse elementene viser seg også i Ohrwurmer Fantasie, konstruert av det materialet fra Bagateller som ikke ble tatt med i Woven Brass.
De tidligste av stykkene er Sentimental Pebbles (2003), opprinnelig skrevet for trompet og orgel som bryllupsgave til Christophersens bror. Jonas Haltlia sto for urfremførelsen og spilte raskt stykket inn på Simax (PPC9058 – der også Rolf Wallins Elegi var med); den foreliggende versjonen er imidlertid Christophersens nye arrangement for messingkvintett. Det musikalske partnerskapet mellom Christophersen og Haltlia er drivkraften bak Woven Brass og blir klarest uttrykt i det nest siste sporet, Chaconne for solo trompet, her spilt med en kontroll av Haltlia som påkaller ærefrykt. Den glir pent over i den avsluttende Woven Brass-kvintetten (2017) der de «ulike musikalske trådene – kanskje – endelig møtes». Syklusen fungerer bemerkelsesverdig godt, og komponentene skifter instrumentasjon fra solo og trio til full kvintett. De syv lengre delene fungerer best. De syv mellomspillene, der det lengste A Brass Chat – nok en Bagatell – bare varer i to minutter, utvikler aldri virkelig noe av betydning. Vakkert fremført (messingensemblet er en fryd å lytte til) og innspilt likeså, blir dette en fascinerende plate. Det eneste den mangler er en virkelig enestående, enslig sats som fanger fantasien, men tross dette er platen vel verd å utforske.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
