BRAHMS ORGELTRANSKRIPSJONER
Transkr. Rogg Variasjoner over et tema av Haydn, op. 56; arr. Gera Strykesekstett nr. 1 i B-dur: Tema og variasjoner i d-moll; transkr. Laurin Variasjoner og Fuge over et team av Händel, op. 24
Christoph Schoener (orgel)
Musikproduktion Dabringhaus und Grimm MDG 949 2051-6 (70 minutter)
Her har vi en god idé som ikke holder hva den lover: tre av Brahms’ store variasjonsverk overført til orgel fra orkester (og klaverduett), strykesekstett og klaver solo. Av alle komponister var Brahms en variasjonenes mester, og den følelsen for størrelse og kraft som han innga formen med burde enkelt kunne overføres til orgel. Og nyere fremføringstrender har funnet en lettbent nervøs energi i hans verk, de som før i tiden ble ansett som faste og storslagne. Men hvis du er en av dem som fortsatt ser på Brahms som en korpulent eldre herre med sigar i munnen, som gikk langsomt vuggende ned til puben sin (Am roten Igel var hans stam-gjestgiveri), da kommer disse fremførelsene til å forsterke dine fordommer: Christoph Schoeners tempi er gjennomgående tunge og langsomme, i den grad at han mister spenningen i Haydn-variasjonene, og hans firkantede frasering lar all lidenskap unnslippe fra variasjonene som former andre sats i den første strykesekstetten. Lysere registrering gir Händel-variasjonene en bedre start, men Schoeners tunge rytmer gjør den første variasjonen bare litt bedre enn en melodi fra en lirekasse. Produsenten forklarer at de tre orglene i St Michaelis i Hamburg kan innfanges i MDGs «222» innspillingssystem: to mikrofoner foran deg, nedenfor, og to til over, med ytterligere to mikrofoner bak deg for å gjenskape den naturlige akustikken i et hvilken som helst innspillingssted. Jeg har hørt det demonstrert, og det er virkelig imponerende, men bare en ekte hi-fi-fanatiker ville finne på å skaffe seg noe sånt. (Da jeg forlot demonstrasjonen, sa jeg til en kollega «Jeg måtte ha en ny stue til alt det der,» og han svarte «Jeg måtte ha en ny kone!») Jeg vet ikke om alt det som må til for å fange inn den romlige plasseringen av alle tre orglene – behandlet som ett digert instrument – er ansvarlig for det fjerne lyd-perspektivet, men uten 222-oppsettet, følte jeg det som om jeg satt bakerst i kirken. Alt i alt, viser det som kunne vært en virkelig spennende innspilling seg å være både tannløs og uinspirert.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
