NEWTON ORCHESTRAL MUSIC, VOL. 1
Newton Symfonier – nr. 1; nr. 4. Distant Nebulae
Málaga Philharmonic Orchestra, dir. Paul Mann
Toccata Classics TOCC 0459 (71 minutter)
Parallelt med komponistgjerningen, var Rodney Stephen Newton (f. 1945) i mange år orkesterslagverker og – paukist, først i BBC Training Orchestra og så i Sadler’s Wells (senere English National) Opera Orchestra. Han skrev originalmusikk til film og TV, dirigerte, orkestrerte og drev til og med litt «ghost-writing» for mer kjente navn. På 1990-tallet begynte han å skrive for brass- og blåseorkester. Han er mest kjent for Capriccio for tuba (opprinnelig skrevet til den store James Gourlay i 1986, med blåseorkester. Det fins en rekke versjoner med ulike typer akkompagnement fra piano til fullt symfoniorkester fra 1990-tallet). Han har også komponert mange mer «abstrakte» verk, blant annet fjorten symfonier, hvorav den første og fjerde får sine førstefremførelser på denne platen.
«Jeg flikker i det uendelige på min egen musikk,» bemerket komponisten til denne skribent. «Jeg blir aldri fornøyd». Symfoni nr. 1 ble skrevet i 1967-9, men er revidert tre ganger, i 1974, 2015 og – til denne innspillingen – i 2017, for det meste for å rydde opp i verket med minimal re-komponering. Resultatet er blitt svært kompakt, med lite polstring gjennom verkets 27 handlingsmettede, klingende minutter. Det er klar stilistisk arv fra tidligere komponister, som Vaughan Williams – som på mange måter danner grunnlaget for Newtons stil – eller Sjostakovitsj (i åpningen Lento – Allegro-satsen), selv om det åpenbare Tosca-sitatet i midtsatsen Lento ma con moto er tilfeldig; Newton hadde ikke hørt Puccinis mesterverk i 1969!
Fjerdesymfonien (1975) er mørkere, et mer modent verk, og med en mer nordisk atmosfære. De som kjenner finske Einar Englunds verk, kan merke stil-likheter (men ikke noe mer) i Newtons Scherzo malevolo. Denne domineres av lyden av et trommesett, som antakelig gjenspeiler «bråkete dansemusikk fra et festlokale i nærheten» mens Newton komponerte symfonien. Den avsluttende Passacaglia åpner med en edelhet som selv Hindemith ville vært stolt av, utviklet på sin egen måte gjennom et fantastisk sett med variasjoner og en epilog.
Newton var 30 år da fjerdesymfonien var ferdig, og hadde oppnådd et nivå på sin symfoniske mestring som dobbelt så gamle komponister strever med å komme til. Samme skarphet i form og orkestertekstur er tydelig i det astronomisk inspirerte tonediktet Distant Nebulae (1979, rev. 2017), som burde være langt mer kjent enn det er. Málaga Philharmonic Orchestra, som jeg ikke hadde hørt før, spiller med stor kraft og forståelse under Paul Manns følsomme dirigering (leserne vil huske Manns fantastiske beretning om Leif Solbergs vakre Symfoni på samme selskap), med noen fine soloer i tillegg til ensemblespill. Toccatas lyd er også ganske imponerende. Litt av et funn.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
