MAHLER
Symfoni nr. 6 i a-moll
Minnesota Orchestra, dir. Osmo Vänskä
BIS-2266 (87 minutter)
De fleste musikere kjenner historien om Mahlers besøk hos Sibelius, da Sibelius sa: «Jeg beundrer den symfoniske stilen og den strenge formen, og også den dype logikken som skaper en indre sammenheng mellom alle motivene.» Mahler var uenig: «Symfonien er som verden, den må omfavne alt.» For meg er forskjellen mellom dem i korte trekk at Sibelius var en tenker som lidenskapsløst observerte verden rundt seg, mens Mahler var en hysteriker. Osmo Vänskäs to Sibelius-serier, med hans første orkester i Lahti og det han nå leder i Minnesota, hadde begge et fast, av-romantisk syn på Sibelius. De beveget seg bort fra de Tsjaikovskij-ekkoene som en dirigent av Leif Segerstams kaliber fortsatt finner i musikken. Vänskä har for lenge siden skaffet seg ry for å se med friske øyne på et hvert partitur han har i hendene. Disse innspillingene og en lang rekke andre utgivelser og live fremførelser, har lært oss, hans publikum, ikke å vente at han skal holde seg til noen etablert fremførelsestradisjon. Derfor – med Mahler-serien som ble innledet i fjor med Symfoni nr. 5, har det vært fascinerende å finne ut hva Vänskä ville gjøre med nr. 6, den minst hysteriske av Mahler-symfoniene: de ville kontrastene en dirigent som Klaus Tennstedt fant i partituret er temmet til fordel for en mer integrert tilnærmelse. Det har sine gode sider: det har lenge vært debattert hvorvidt midtsatsene skulle være en langsom sats og en scherzo, eller omvendt. Jeg har alltid foretrukket scherzoen som andre sats, som en elektrifisering av Allegro energico i første sats, men med Vänskäs mer klassiske syn på første sats, faller faktisk Adagio ryddig på plass etter den og før ischerzoen. Men Mahler er ikke Mahler uten hysteri, og selv om Vänskä virkelig gir oss en ny innfallsvinkel til verket, savner jeg hintet av galskap. Uansett er spillet fremragende og innspillingen fanger inn hver eneste strålende detalj.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
