SCHMITT
Antoine et Cléopâtre, op. 69: Suite nr. 1 og 2; Symfoni nr. 2, op. 137
BBC Symphony Orchestra, dir. Sakari Oramo
Chandos CHSA 5200 (78 minutter)
Ravel høster vanligvis laurbær som mester-orkestratoren blant det 20. århundres franske komponister, men Florent Schmitt (1870–1958) kunne trylle like glansfullt med orkesteret – og han utnyttet sine evner langt villere en det den tilknappede Ravel gjorde. Men vi hører aldri Schmitt i konsertsalen lenger. Hans øyeblikk i det franske sollyset i mellomkrigstiden kan ha blitt overskygget av hans rabiate og åpenbare antisemittisme. Da Kurt Weill kom til Paris i 1936 som flyktning fra Hitler-Tyskland, ble han dypt sjokkert over å se Schmitt stå i spissen for en anti-jødisk demonstrasjon på en konsert. Wagner beviste uansett at man kan være en hykler og likevel skrive god musikk, og sånn er det med Schmitt også. I 1920, i Opéra de Paris, ga Ida Rubinstein fire fremførelser av Shakespeares Antonius og Kleopatra, oversatt av André Gide, og Schmitt fikk bestilling på mellomaktsmusikken. Fra den er disse to suitene (hver på 50 minutter) hentet ut. (Rubinstein var selvfølgelig jødisk – Schmitt lot ikke sine fordommer komme i veien for et honorar!) Noe av det låter som om det er unnsluppet fra Daphnis et Chloé; andre ganger er det mer som en eksotisk La mer– men Schmitt er sjelden så forsiktig som komponistene av de to verkene, og han kaster gjerne inn noen symfoniske muskler for å pimpe opp klangen.
Til bakkanalen i Suite nr. 1 (finnes selvsagt ikke hos Shakespeare) omformer han faktisk sin egen mørkt spennende Dionysiaques (1914) – et av de fineste verkene overhodet for symfonisk blåserensemble – og ominstrumenterer deler av den. Symfoni nr. 2 (1956-57) Dionysiaque, dedisert til Gustav Samazeuilh, enda en komponist i etterkrigstidens skammekrok på grunn av antisemittisme – er en forbløffende livlig prestasjon fra en 87-åring: tonespråket er litt skjevere en i Antonius og Kleopatra, men har samme høyoktan energi. Schmitt var til stede ved uroppførelsen i Strasbourg i 1958, og døde to måneder senere. Dette var hans siste verk, og selv om kroppen sviktet, var hodet tydeligvis i god form. Sakari Oramo og hans BBC-musikere leverer sprudlende spill, og Chandos’ lyd er førsteklasses. CD-heftet har en hjelpsom artikkel av Paul Griffiths. Vel verd en utforskning.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
