LANDSKAP I MÅNESKINN
Gaathaug Landskap i måneskinn, Op 97*. De profundis, Op 20b**,***,****,*****. Ridder Dalebu (trad.)*. En Obstfelder-Syklus, Op 104*,**. Elegiske Fragmenter, Op 42*,***,****
Marianne E. Andersen (mezzosopran). *Tore Dingstad (klaver). **Jan Koop (cello). ***Bjørn Rabben (slagverk). ****David Friedemann Strunck (obo). *****Steinar Granmo Nilsen (horn)
Lawo Classics LWC1152 (79 minutter)
Kunstsang (lied) er en ganske sjelden nisje. Mens for eksempel opera har sin tilhengerskare, er det mange klassisk musikk-elskere som ikke orker tanken på sang- eller romanseaftener, uansett hvor variert programmet er. En plate med kunstsang kan lide samme skjebne, og vel så det. Når platen er viet en enkelt komponist, som Morten Gaathaug (f. 1955), kan de kommersielle utsiktene blir enda smalere.
Og det ville være synd, for dette er en fantasifullt programmert plate som ikke bare gir et meget dekkende bilde av Gaathaug som komponist (i hvert fall som sangkomponist), men også 79 minutter med veldig hyggelig lytting. Gaathaugs harmoniske språk er ikke ekstremt, han arbeider hovedsakelig innen det tonale eller fritonale system. De vokale og instrumentale linjene er velskrevne og takknemlige å synge og spille. Sant nok, et par steder blir den vokale linjen i høyeste laget for den ansette mezzosopranen Marianne E. Andersen – som sangsyklusen Landskap i måneskinn (2016) er skrevet for – og hun høres et øyeblikk en smule anstrengt ut, men blir så kompetent akkompagnert av Tore Dingstad at de sammen produserer en av de fineste moderne sangplatene jeg har hørt dette året.
Gaathaug liker å utfordre sine lyttere. Landskap i måneskinn benytter noen urolige prosatekster av Ragnhild Jølsen, i en subtil og uttrykksmessig kompleks syklus på syv sanger for stemme og piano. En Obstfelder-Syklus (2016, til tekst av den modernistiske lyrikeren Sigbjørn Obstfelder) legger en cellotil ensemblet for å variere paletten, og bare den utrolige Ridder Dalebu av de øvrige sangene har klaverakkompagnement. Begge kombinerer lyriske med humoristiske elementer.
Resten av verkene er generelt mørkere i tonen, men ikke uten øyeblikk av lys som bryter gjennom som dramatisk kontrast. De profundis er et arrangement for sang, obo, horn, klaver, slagverk og cello, laget i 2016 av Gaathaugs versjon av Lorcas De profundis for sang og orkester, mens Elegiske Fragmenter (1992), skrevet til 50-årsmarkeringen for nazistenes henrettelser av den bayerske motstandsgruppen, Den Hvite Rose, henter tekster fra Rilkes Duino Elegies, Det er et urolig verk med akkompagnement i obo, klaver, slagverk og cello i nesten 22 minutter, som ligner mer en kantate enn en sang. Et bemerkelsesverdig verk som avslutter en veldig fin plate.
GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
